Pyriphlegethon - Gales of Atrocious Whispering

Dårlig produksjon er ikke det samme som autentisk svartmetall.

Publisert

Med mindre du er veldig glad i gresk mytologi, vil nok dette bandnavnet gi deg en del tungevansker. Navnet som er tatt fra den brennende elven i underriket beskriver bandets sound ganske godt, hvor de tar inspirasjon fra den finske og norske svartmetallscena på 90-tallet. Med blastbeats, tremologitar og vræling druknet i reverb er musikken omtrent som forventet.

Introsporet “Sing The Devil Song” er ganske enkelt en intro. Tydelig digitale strenge- og blåseinstrumenter gjør at det føles veldig hjemmesnekra ut, og dessverre amatørmessig. Denne typen instrument går gjennom hele plata i varierende mengde, og selv om det nok er en del av deres “majestetiske” lydbilde, ødelegger det generelt for helheten. Introen skulle rett og slett blitt droppa, den er ikke bra.

LES OGSÅ: – Når byen åpner igjen blir det kaos

Det tar seg veldig opp så fort bandet begynner å spille, og selv om det fortsatt er diverse midispor som ligger i bakgrunnen, er det heldigvis ikke i fokus. Låta “A Celestial Storm of Sin” har et spesielt kult parti hvor bassen er alene i en takt. Den brumler på beste måte, noe bandet absolutt burde ta mer i bruk. Selv om gitarene jobber på og viser fram kule harmonier og riff, savner jeg mer fokus på bassen etter å ha hørt dette ene partiet.

Halvveis gjennom plata får vi tittelsporet som virkelig viser fram det mer melodiske aspektet til bandet. Fortsatt skittent og lofi 90-tallsestetikk, men nærmere gata til band som norske In the Woods. Det er en av de sterkere låtene på plata, men den drar ikke opp kvaliteten merkverdig mye. Fine melodier, men lite som treffer like bra som de tidligere svartmetallheltene.

LES OGSÅ: Slik kan nybygget se ut

Den absolutt sterkeste låta på plata er avslutningslåta “Where Fire Licks The Nightly Sin”. Bandet tar ned tempoet, viser fram mer av det melodiske uten å overskygge det med blastbeats og lar lyden ringe ut. Det er trist at det kommer så sent, ettersom interessen falt betydelig etter tittelsporet. Vokalen er knall og nesten forståelig, trommene dundrer og istedenfor digitale synths er det lydlandskap lagd av en mer klangfylt gitar som jobber bedre sammen med de andre elementene.

Problemet ligger i at det er en stor mismatch mellom det digitale og det analoge som skjer i plata. Det føles halvferdig, og kunne vært mye bedre om bandet hadde tenkt mer på lydbildet. Musikken er heller ikke dårlig, men den er ikke noe friskt pust. Bandet mangler mye for å kunne skille seg ut fra mylderet av svartmetallband som allerede eksisterer. Bygger man videre på det, så har man kanskje noe spennende. Dette albumet er rett og slett ok, uten nevneverdige kuriositeter.

LES OGSÅ: Fra one-hit-wonder til kritikeryndling