Et lite stykke musikkhistorie:
Fra one-hit-wonder til kritikeryndling

Vendepunktet i karrieren til Carly Rae Jepsen kommer i form av en 80-tallsrenessanse på Emotion.

Publisert

En relativt ukjent canadisk pop-artist, som tidligere bare har sin tredjeplass i Canadian Idol og et obskurt debutalbum under beltet, slipper en singel høsten 2011. Singelen tar av og før man vet ordet av det har man beveget seg inn i 2012 og låten har infisert radiokanalene over hele kloden. Den er ikke til å komme unna. Vipps, så er navnet til denne ukjente artisten på alles lepper. På godt og vondt: Carly Rae Jepsen, den søte nabojenta som ba deg om å ringe henne, kanskje.

LES OGSÅ: – Jeg har ikke problemer med å si at jeg har brutt reglene

Å følge opp en superhit

«Call Me Maybe» ble en ekte hit, en massiv suksess som virkelig fikk fart på karrieren til Jepsen. Albumet som fulgte, Kiss, red videre på momentumet «Call Me Maybe» ga og solgte godt det også. Det interessante er likevel ikke populariteten Jepsen oppnådde, men heller det som fulgte. Flere ville kanskje kalt henne et one-hit-wonder, en artist som bare maktet å mønstre fram én enkel hit før hun falmet vekk i obskuriteten.

Oppfølgeralbumet Emotion fra 2015 nådde aldri suksessen til Kiss. Singelen «I Really Like You» forsøkte å kopiere formelen til «Call Me Maybe» med sin søte og uskyldige tone, men det gikk ikke to ganger på rad. Til slutt forsvant hun fra toppen av hitlistene.

Men Emotion oppnådde en annen suksess: Den ble kritikerrost. Og etter hvert som årene har gått har albumets innflytelse blitt mer og mer tydelig. Hvordan skjedde dette? Hvordan gikk Jepsen fra irriterende one-hit-wonder til anerkjent kritikeryndling

LES OGSÅ: Slik kan nybgygget se ut

80-tallets renessanse

Carly Rae Jepsens Emotion er en renessanse for popmusikken. På samme måte som filosofer og kunstnere i renessansen idoliserte og etterliknet antikkens idealer, tar Jepsen på dette albumet inspirasjon fra et nå arkaisk tiår: 80-tallet. Synth- og elektropopen som definerte 80-tallet, men som hadde forduftet fra populærmusikkens åsyn etter hvert som årene gikk, blir av Jepsen brakt tilbake. Men Emotion er langt ifra noen kopi av 80-tallets lydbilde, det er heller en modernisering av en stil som hadde gått ut på dato.

Ifølge Jepsen selv kom valget om å ta albumet i denne retningen etter å ha ferdigstilt tittelsporet «Emotion». I søken etter noe nytt, noe annerledes fra den sukkersøte teen-popen på Kiss, fant hun her en smakfull blanding av 80-tallet og moderne indie-pop, og visste umiddelbart at det var denne retningen hun ville ta albumet i. Og det gjorde hun, dansbare grooves, boblende basslinjer og skimrende synther florerer i en sømløs blanding med moderne pop-stiler.

LES OGSÅ: Nå har det kommet en smittevernsveileder for studenter

Emotion sin nostalgi

Men stemningen i Emotion er langt fra komplett uten Jepsen sine lyriske bidrag. Det er snakk om ønsker og begjær, å ville kjenne på kjærligheten. Samtidig har man baksiden av medaljen: Hun kjenner på skuffelse og lengsel når kjærligheten tar slutt, to av de sterkere følelsene man kan kjenne på. Hvorfor fokuserer hun på dette?

Nøkkelordet er nostalgi. Jepsen fanger følelser som blir igjen hos folk, som fester seg i minnene våre og former oss som personer. Å tenke tilbake til sin første forelskelse kan bringe tilbake voldsomme mengder nostalgi, og det er det Jepsen forsøker å framkalle på Emotion.

80-tallet er en periode som en eldre generasjon tenker tilbake på med denne nostalgien, tilbake til da man var ung og nyforelsket. For den nye generasjonen, som vokste opp på 2010-tallet, kan den virke fremmed fordi man ikke var der selv. Jepsen bruker inspirasjonen fra 80-tallet til å gjenskape den samme nostalgien, men for en yngre folkegruppe. Musikken som i så mange år har fått en hel generasjon til å mimre og lengte sentimentalt tilbake, blir på Emotion gjort tilgjengelig for generasjonen etter, i en moderne drakt.

LES OGSÅ: Hvor er debatten om kjernekraft?

Påvirkningen som kan ses i dag

En spennende konsekvens er oppvåkningen av 80-tallet som har skjedd i etterkant. Senest i fjor kom The Weeknd ut med sin variant av retro synthpop, mens Dua Lipa er bare en av de mange andre som har prøvd seg på en lignende stil. Den retro stilen er rett og slett populær igjen, og om Emotion sitt plask ikke er hovedårsaken til disse bølgene, så er den hvertfall én av de viktigste. I tillegg kan man se at norsk pop har latt seg påvirke også. Artister som Dagny eller Sigrid har store likhetstrekk med Jepsen sitt nyskapende lydbilde.

Carly Rae Jepsen har med Emotion skapt et av 2010-tallets mest kritikerroste pop-album, som var grunnleggeren av en ny strømning i pop. Albumet klarte aldri å følge opp «Call Me Maybe» salgsmessig, men hennes viktighet i popmusikkens verden kan ikke undervurderes. Hun huskes kanskje som one-hit-wonder, men hun vil alltid være mye mer enn det.