Albumanmeldelse:

Deafheaven – Infinite Granite

Deafheavens femte album er vakkert og gjennomført, men mangler noe av intensiteten bandet har kanalisert tidligere.

Publisert Sist oppdatert

Deafheaven har aldri vært redd for å tenke nytt. Siden utgivelsen av den fenomenale Sunbather i 2013 har de med sin blanding av svartmetall og shoegaze dyttet grensene for hva begge sjangrene kan være. Samtidig viste Ordinary Corrupt Human Love fra 2018 at bandet gradvis har trukket i en mykere retning. Deres femte plate er kulminasjonen av denne utviklingen.

At Infinite Granite er en ny stilistisk retning for bandet, er åpenbart. Tidligere utgivelser har spilt mye på kontraster – låter som bygges opp sakte, og mykere partier som flyter sømløst inn i det harde og brutale. Bandets nyeste fullengder går stort sett vekk fra dette. Borte er de kalde svartmetall-hylene og dundrende blast beatsene de har brukt flittig før. I stedet finner man varme shoegaze-toner, myke rockerytmer og en vokal man faktisk kan forstå uten å ha teksten foran seg. Selv om det tidvis sniker seg inn litt skriking i enkelte låter, fokuserer Infinite Granite nesten utelukkende på det varme og behagelige.

LES OGSÅ: Det er flaut å bruke sosial skam

Musikalske retningsforandringer kan ofte bli kleine heller enn nyskapende, men Deafheaven leverer godt. George Clarkes vokal er myk og behagelig, og i kombinasjon med det intrikate og veloverveide gitararbeidet til Kerry McCoy og Shiv Mehra skapes det noen imponerende lydbilder. Bandet treffer bra med stemningen de vil skape, og låter som «In Blur» og «The Gnashing» er vakre nok til å få frysninger av.

Men selv om Infinite Granite er gjennomført, er den også noe skuffende. Det er tydelig at Deafheaven ønsker å spille mer på de fyldige og drømmende lydbildene til shoegaze, men med mindre bruk av kontraster til det harde mister platen noe av intensiteten bandet har kanalisert så mesterlig tidligere. Når man vet hva Deafheaven er i stand til å skape, føles Infinite Granite tidvis, spesielt i midtdelen, noe ensformig og enkel.

LES OGSÅ: Pilegrimsleden minutt for minutt med Moddi

Om dette kun er voksesmerter for et band som gjennomgår en musikalsk transformasjon gjenstår å se. Uansett er Infinite Granite en solid og vakker utgivelse som viser at Deafheaven på ingen måte er tomme for ideer.