Leprous - Aphelion

Leprous sin musikk har alltid vært definert av spennende rytmisk spill. Vokalist og keyboardist Einar Solberg har sunget over dette med en stemme som samtidig klarer å være silkemyk og kraftig. Denne miksen har gjort musikken svært interessant og har vært deres særpreg. Med Aphelion virker det derimot som at de har glemt dette.

I Aphelion har de gjennomgående byttet bandet mot blåsere og strykere, som skaper en lite interessant atmosfære som minner om samtidsmusikk. Det eneste som har fått bli er trommeslager Baard Kolstad sin blekksprut-spilling, men uten hjelp fra resten av bandet er det vanskelig å bryte gjennom den tykke symfoniske veggen.

LES OGSÅ: Albumanmeldelse: Billie Eilish – Happier Than Ever

Å bryte formelen man tidligere har etablert er noe mange artister gjør, og dette fungerer ofte godt for å vise musikernes bredde. Her har det motsatt virkning ved at all vekten av albumet er lagt på Solberg sine skuldre, og på tross av hvor flink han er til å synge så er det ikke nok.

Det finnes derimot et par unntak hvor Leprous har fått til eksperimentet sitt. «Running low» åpner albumet og er en god miks mellom de symfoniske elementene Aphelion byr på og Leprous sitt særegne preg. Dette setter opp håpet for resten av albumet, men «Silhouette» og «Silent revelation» er de to eneste interessante låtene man får høre før man har kommet til albumets siste låt, «Nighttime disguise». Her hører man at Leprous virkelig jobbet og blandet sammen alle de beste elementene fra både Aphelion og tidligere utgivelser. Dette er høydepunktet til albumet og avslutter med et skrik vi ikke har hørt siden 2015. Solberg sitt spøkelsesaktige svartmetallskrik skjærer gjennom det fortvilte lydbildet skapt av bassisten, trommeslageren og strykerne.

LES OGSÅ: TIX til UKEkonsert i Trondheim Spektrum

Sisteinntrykket «Nighttime disguise» gir setter virkelig opp håpet for at de med Aphelion har nådd sitt bunnpunkt og at neste album vil bringe mer spennende musikk. Dersom dette ikke skjer har jeg større håp for Solberg som soloartist enn på Leprous sin fremtid.