Lüt - Mersmak

Lüt tar et steg opp fra debuten, og leverer en plate full av fengende og dynamisk festrock.

Publisert Sist oppdatert

Tre år har gått siden tromsøværingene i Lüt entret den norske rockescenen med brask og bram i 2017. Debuten Pandion var full av energisk, in-your-face punk, og med en svært unik falsetto-skrikende vokal var de nesten nødt til å skape oppmerksomhet. Samtidig bar den preg av å være noe rå og upolert – en typisk debutplate fra et ungt med band med noe å bevise.

Med slippet av oppfølgeren Mersmak har bandet både blitt eldre og fått selvtilliten som følger av en suksessfull debut. Dette merkes i det musikalske. På andreplaten høres Lüt både større og fyldigere ut, og det er lagt mer flid ned i låtskrivingen. Man finner fortsatt mer enn nok av de fengende scandirock riffene som gjorde Pandion til en umiddelbar rocke-banger, men det går ikke i like heseblesende tempo. Låtene er mer dynamiske, og det er gitt mer rom til varierende intensitetsnivåer, temposkifter og bridger underveis. Låter som «LÜTetero», «Ingenting Å Angre På» og «Bangkok Nonstop» føles storslagne, og bare skriker etter å bli spilt på fullt volum på fest. Man hørte det også på Pandion, men oppfølgeren beviser at Lüt vet hvordan man bringer fram den deilige punk-gone-stadionrock-følelsen scandirocken er kjent for.

Det er også positivt å se at Lüt tidvis tør å bevege seg vekk fra den riff-baserte festrocken. «Homme Fatale» med Mats Devik på vokal er roligere, og henter mer fra indie enn punk, mens den knallsterke avslutningslåten «INDIÄ» er seig, mørk og klaustrofobisk. På Mersmak er det disse mer dynamiske øyeblikkene som biter seg fast, mens «Strictly Business» og (noe ironisk) «We Will Save Scandirock» føles mer ut som standard prosedyre. De blir noe endimensjonale, og faller litt flatt i mengden.

LES OGSÅ: Death By Unga Bunga - Heavy Male Insecurity

De luftigere og mer varierende låtene gjør også at Markus Danielsen Danjords vokalstil noen ganger blir satt på prøve. Hans energiske skriking funker bra til å gi låtene driv, men på «Strictly Business» og «VIEPÅ» blir det mer slitsomt og rotete enn energisk. Her lykkes «Homme Fatale» bedre, der Danjord kun bidrar til mer punch i refrenget. I tillegg lengter man tidvis etter mer modne tekster. Temaer som å feste uten anger, at vi sitter for mye på sosiale medier eller at turnélivet er sykt, er ikke akkurat den dypeste introspeksjonen, og gjør det tydelig at dette fremdeles er et ungt band.

Men selv de svakere aspektene er lett å se bort fra når Lüt setter gass. På Mersmak er det mer enn nok deilig riffing og sing-along refrenger å godte seg over, og bandet finner stort sett den perfekte balansen mellom hardt og skamløst. I tillegg viser de at de har tatt et steg opp fra debuten når det kommer til låtskriving, og albumet føles mer storslagent og varierende. Dette er akkurat det man vil se fra en andreplate, og Mersmak etablerer Lüt som en seriøs aktør innen norsk rock om dagen.

LES OGSÅ: Hilma Nikolaisen - Heritage