
Anmeldelse:
Trist Pike – Kjærlighet Uten Frykt
Med melodramatisk, industriell syntpop tar Trist Pike et oppgjør med kapitalismens harde realiteter.
Den moderne eksistens byr på mye kompleksitet, men én ting er sikkert: Vi lever i et samfunn, og det samfunnet er kapitalistisk. På Kjærlighet Uten Frykt, oppfølgeren til debutalbumet Den poblematiske drømmen/Patetisk og patologisk fra 2020, tar Trist Pike et oppgjør med realitetene ved å leve i et system som i stor grad styres av de frie markedskreftene – overkonsum, svindel, tomhetsfølelse og den evige søken etter lykke.
Hvis du ikke har hørt om Trist Pike før, er det ikke altfor overraskende. Med et musikalsk prosjekt sentrert rundt to karer som roper over minimalistiske, mekaniske Kraftwerk-synter, er det nok ikke bred appell som er hovedprioriteten for duoen. Låtene er melodramatiske, og med en slags naiv direkthet og råskap som lett kan gå over i det kleine. Når man legger til at samtlige spor på albumet heter «Naken i paradis», kan man forstå dem som opplever det hele som litt parodisk.
LES OGSÅ: Studentdemokratiet på NTNU sliter med rekruttering
Men å avfeie Trist Pike som totalt useriøst er en feilvurdering. Man skal ikke lytte lenge for å innse at det ligger en genuinitet og selvbevissthet bak musikken som gjør at det blir morsomt og varmt heller en flaut. Tekstene har en god dose ironi, der de ser med skråblikk på kapitalismens moderne utfordringer, og albumet byr på en rekke sitatverdige godbiter. Det er en vittig og treffende kritikk av situasjoner som enhver som har følt på det å ikke strekke til i kravene samfunnet stiller kan kjenne seg igjen i. Låtskrivingen virker også mer gjennomført enn på debuten. Den kalde og industrielle syntpopen passer godt til tematikken, og stemningsmessig er det overraskende stort spenn og variasjon. Legg på noen fortreffelig medrivende refrenger, og du får en underholdende samling låter.
Samtidig omhandler ikke akkurat Kjærlighet Uten Frykt en unik tematikk, og med sin ironiske tilnærming kommer albumet litt til kort når det kommer til å si noe fundamentalt. Men har du noen gang følt deg utmattet av kapitalismens mas og jag, kan du fort finne både trøst, forståelse og bittersøt humring på Trist Pikes andre plate.
Les flere anmeldelser:
-
Astéréotypie - Aucun mec ne ressemble à Brad Pitt dans la Drôme
Om du mangler franskspråklige evner kommer du fortsatt til å kose deg med god politisk post-rock som spotter politikere og Amerika.
-
The Crinkles - Mr. Owl ate my metal worm and Asked "Do Geese see God?"
Fandenivoldsk.
-
Bilderbuch - Gelb ist das Feld
Kjedelig og umoderne som Stjørdal på en lang sommerdag. Østerrikes mest kjente indie-rock band skuffer med landlig romantikk.
-
WET LEG - WET LEG
Wet Leg har laget et useriøst kult-rop til alle som er litt forvirra.
-
Kristoffer Nohr Unstad – Eftf.
Kristoffer Nohr Unstads solodebut er et unikt album som ikke er redd for å skille seg ut.
-
Psychic Graveyard/USA Nails - Split
En siamesisk tvilling av en plate der begge søsknene er rampete og rotete. Likevel skaper de fantastisk djevelskap på hver sin måte.
-
Sondre Lerche - Avatars of Love
Avatars of Love er så intelligent, vakkert og storslagent som popmusikk kan være.
-
Denzel Curry - Melt My Eyez See Your Future
Det oser av selvtillit og renspikket kompetanse når rapperen sjonglerer rap-epoker og energinivåer med bind for øynene.
-
Petr Valek - Orange Album
Den ærligste popmusikken kommer fra de mest gærne folka: Petr Valek spiller normalt på bøtter og søppel.
-
Jenny Hval - Classic Objects
Jenny Hvals syvende skive er en organisk utforsking av artistens egen identitet og kunstneriske form.