Anmeldelse:

Trist Pike – Kjærlighet Uten Frykt

Med melodramatisk, industriell syntpop tar Trist Pike et oppgjør med kapitalismens harde realiteter.

Publisert Sist oppdatert

Den moderne eksistens byr på mye kompleksitet, men én ting er sikkert: Vi lever i et samfunn, og det samfunnet er kapitalistisk. På Kjærlighet Uten Frykt, oppfølgeren til debutalbumet Den poblematiske drømmen/Patetisk og patologisk fra 2020, tar Trist Pike et oppgjør med realitetene ved å leve i et system som i stor grad styres av de frie markedskreftene – overkonsum, svindel, tomhetsfølelse og den evige søken etter lykke.

Hvis du ikke har hørt om Trist Pike før, er det ikke altfor overraskende. Med et musikalsk prosjekt sentrert rundt to karer som roper over minimalistiske, mekaniske Kraftwerk-synter, er det nok ikke bred appell som er hovedprioriteten for duoen. Låtene er melodramatiske, og med en slags naiv direkthet og råskap som lett kan gå over i det kleine. Når man legger til at samtlige spor på albumet heter «Naken i paradis», kan man forstå dem som opplever det hele som litt parodisk.

LES OGSÅ: Studentdemokratiet på NTNU sliter med rekruttering

Men å avfeie Trist Pike som totalt useriøst er en feilvurdering. Man skal ikke lytte lenge for å innse at det ligger en genuinitet og selvbevissthet bak musikken som gjør at det blir morsomt og varmt heller en flaut. Tekstene har en god dose ironi, der de ser med skråblikk på kapitalismens moderne utfordringer, og albumet byr på en rekke sitatverdige godbiter. Det er en vittig og treffende kritikk av situasjoner som enhver som har følt på det å ikke strekke til i kravene samfunnet stiller kan kjenne seg igjen i. Låtskrivingen virker også mer gjennomført enn på debuten. Den kalde og industrielle syntpopen passer godt til tematikken, og stemningsmessig er det overraskende stort spenn og variasjon. Legg på noen fortreffelig medrivende refrenger, og du får en underholdende samling låter.

Samtidig omhandler ikke akkurat Kjærlighet Uten Frykt en unik tematikk, og med sin ironiske tilnærming kommer albumet litt til kort når det kommer til å si noe fundamentalt. Men har du noen gang følt deg utmattet av kapitalismens mas og jag, kan du fort finne både trøst, forståelse og bittersøt humring på Trist Pikes andre plate.