Built to Spill - When the Wind Forgets Your Name

When The Wind Forgets Your Name er Built to Spills første album hos plateselskapet Sub Pop etter over tjue år og etter åtte studioalbum hos plateselskapet Warner Bros. På mange måter kjennes det ut som om Doug Martsch har kommet hjem. Ikke fordi Built to Spill er et «grungeband», men fordi Martsch er en av de originale indierock-pionerene som skapte det erketypiske, gitardrevne indierock-uttrykket på 90-tallet, som Sub Pop hele tiden har vært en av de fremste pådriverne for. Mange trodde at Sub Pop skulle gå under da Nirvana gikk til Geffen, og grunge og flanellskjorte ikke lenger var det hippeste i verden, men plateselskapet lever i beste velgående, akkurat som Built to Spill.

When The Wind Forgets Your Name er mer som et soloprosjekt å regne (Martsch har fått med seg Le Almeida og João Casaes fra det brasilianske bandet Oruã med seg). De fleste mener bandet var best i perioden 1994 til 1999, da Built to Spill leverte et formidabelt indierock hattrick med albumene There's Nothing Wrong with Love, Perfect from Now On og Keep It Like a Secret. De fire studioalbumene mellom 2001 og 2015 var ikke like skarpe, med unntak av hederlige enkeltlåter. Derfor er det godt å sette på When The Wind Forgets Your Name, der åpningssporet, «Gonna Lose», umiddelbart sender tankene i retning There's Nothing Wrong with Love.

LES OGSÅ: Politisk korrekt musikksensur

Ørene fylles med en vellyd som ingen andre band er i nærheten av å kunne kopiere. Ja, uten Built to Spill hadde vi aldri fått band som Modest Mouse, Band of Horses, The Shins eller Death Cab for Cutie, men det er likevel ingen som høres ut som Built to Spill. I en alder av 52 år er Doug Martsch i ferd med å bli indierockens snille, gode bestefar og det er en rolle han kler veldig godt.

Martsch skriver om at han prøver og prøver, men følelsen man får når man hører på When The Wind Forgets Your Name er at vi her har å gjøre med en mann i femtiårene, som er i ferd med å resignere. En mann som ikke finner inspirasjon i noe annet enn musikken. Doug Martsch er lei, trøtt og sliten av verden. Og av alle ting er det forfriskende ærlig og trøstende.

På «Element» synger han «Up in the stars/ Up in the sky/ Another world abounds/ And I don’t know/ Just what it means/ But I like the way it sounds», og når sangen svinner hen i bølgesus oppsummerer det albumet ganske bra. Jeg vet ikke helt hva det er jeg hører på, men jeg liker det. Martsch, jeg liker det. «We do what we want, so we do what we can/ Fuck all those people that don't understand», synger han på «Alright», og det er så enkelt livet burde være.

LES OGSÅ: Frå harpe til glamlender under Transform

Før albumet avsluttes med «Comes a Day», som garantert blir en livefavoritt fremover, har vi vært innom følsom indiepop i «Fool's Gold», den glimrende «Understood», som kunne vært en nyoppdaget Neil Young-låt fra 90-tallet, den lettere psykedeliske balladen «Elements» og «Spiderweb», som kanskje er den mest typiske Doug Martsch-låten på albumet, og som inneholder alt vi har lært oss å elske med Built to Spill. Fantastiske melodier, Martsch' særegne stemme, et gitardrevet lydbilde som er som et varmt, trøstende teppe i høstmørket og melodier som ingen klarer å kopiere.

Satan, dette var godt.