Politisk korrekt musikksensur

Den siste tiden har horder av musikklyttere og aktivister begynt å kreve endring av kritikkverdig utgitt låtmateriale. Beyoncé og Lizzo har begge endret låttekster i ettertid for kontroversiell bruk av ordet «spaz», et nedsettende slanguttrykk originalt forbundet med den medisinske tilstanden cerebral parese. Det siste eksemplet i nyhetsbildet har vært her hjemme, da Skeiv Ungdom gikk ut og oppfordret til endring av en rekke gamle Karpe-tekster som inneholder typisk nedsettende ordbruk om skeive.

Denne typen kritikk kan ha både gode intensjoner og gode resultater. Å løfte minoriteters perspektiv fram i media via populærkultur kan være effektivt for å gi en tydelig stemme til de som lenge har vært marginalisert og bortgjemt. Dessuten er det, som i Karpe-tilfellet, interessant å ta en kikk på kulturhistorien og se hvor mye holdningene faktisk har endret seg i løpet av et tiår.

LES OGSÅ: En poesihistorisk speiling over den skeive kunstens språk

Problemet med kritikken til Skeiv Ungdom, og lignende internasjonal kritikk, er at fokuset på å endre grenser mot oppfordring til musikksensur. Når Karpe-låter er eller har vært kritikkverdige og problematiske, burde de bli møtt med nettopp det: kritikk. Kanskje kan det gi samtalen om homofobi og rap større plass i media, tilføre nye perspektiver og gi oss et bedre bilde på hvor disse holdningene kom fra i utgangspunktet? Kanskje kan også anmeldere og musikkskribenter bli mer oppmerksomme på dette til neste gang, og argumentere for at den typen barnslig og ureflektert humor faktisk kan senke kvaliteten på selve musikken?

Debatten - og lærdommen som kommer av den - kan bare fungere om kunsten får fortsette å være fri. Det kan være ubehagelig å høre store forbilder si ting man er rykende uenig i, også når det er gammelt materiale. Men det å kreve endring av musikken for å hele tiden passe samtidens verdier og holdninger er feil retning å gå. Den type krav minner urovekkende om historiske autoritære regimer som har kontrollert musikk- og kunstlivet nettopp i frykt for de demokratiske egenskapene et fritt kunstliv bærer med seg.

Nå ser det heldigvis ut som Karpe-debatten faktisk har et positivt utfall. Chirag og Magdi synes selv tekstene er ubehagelige i dag, men ønsker ikke å endre på det de anser som et produkt av tiden. Når de uttrykker et ønske om å møte Jane-Victorius Bonsaksen fra Skeiv Ungdom til en prat flytter de fokuset dit det burde være: til kritikk, debatt og refleksjon over sensur og kulturhistorisk etterpåklokskap.

LES OGSÅ: Frå harpe til glamlender under Transform

De globale superstjernene Lizzo og Beyoncé hadde hverken standhaftigheten eller tålmodigheten til å ta noen slik debatt. Verden klarer seg nok helt fint uten «spaz»-linjene i «GRRRLS» og «Heated», men endring av tekster så kort tid etter utgivelse bærer med seg en bismak. Det er vel ingen som ønsker at artister skal kunne gi ut halvferdig og kritikkverdig musikk, i visshet om at det uansett kan trekkes tilbake etter negative reaksjoner. Hva da med artister uten enorme plateselskap i ryggen, som ikke har mulighet til å trekke tilbake og gjenutgi en låt på så kort varsel?

Jeg mener det er en uting om endring av allerede utgitt låtmateriale blir normalisert. Ikke bare legger det kunstnernes ytringsfrihet under enda mer press, men man bør også kunne forvente at gigantiske artister står for musikken de gir ut. Vi ønsker ikke å ende opp med en musikkbransje der låter gis ut og trekkes tilbake for å alltid tilfredsstille det evig forandrende politiske og sosiale klimaet. Da mister vi en viktig del av framtidens kulturhistorie, og tar med det fra oss selv muligheten til å lære av den.