Anmeldelse

Charli XCX - CRASH

Dette albumet blander det beste fra 80-, 90- og 2000-tallet i en superkommersiell smågodtpose som lar oss glemme pandemi, tredje verdenskrig og klimakrise for en stakket stund.

Publisert Sist oppdatert

Er Charli XCX det vi trenger nå? Madonna, Britney Spears og Lady Gaga har gjort det før henne. De har alle gitt ut (minst) ett album, som på en måte blander alt som har ligget på listene de siste årene i en perfekt pakke. Et kompendium av alt som har vært populært de siste tre til fire årene. Ofte markerer et slikt album en avslutning av en æra, men når det gjelder Charli XCX er jeg usikker på om CRASH er en avslutning eller en begynnelse.

Charlotte Emma Aitchison/Charli XCX er fortsatt den litt storkjefta, harry kiden fra Essex, som gjør alt hun kan for at alle skal like henne. Men helt siden debuten i 2013, via gjennombruddet med albumet Charli i 2019, til How I'm Feeling Now fra 2020 har hun sparket oppover og overrasket med hver eneste nye singel. Så mye at hun i dag er en av verdens aller største artister. CRASH byr rett og slett på beats og bops, i all sin enkelhet.

LES OGSÅ: Kompromissløs jazz med en god dose humor

CRASH er hennes siste album i en fem-album-avtale med plateselskapet Atlantic og det bugner over av frekk, oppfinnsom hyperpop, som blander mainstream dansemusikk og sær eksperimentell elektro med K-poppens maksimalisme. Albumet er erketypisk 2022. Det er enkelt og fengende, falskt og ekte. Produksjonen er lys og hard, med trommer som smeller inn i kroppen.

Albumet åpner med tittelsporet, som er en heseblesende to-minutters treningsøkt, slik «Pink Diamond» var det på det forrige albumet How I'm Feeling Now og «Next Level Charli» på 2019-albumet Charli. Åpningssporet på et Charli XCX-album skal gi oss et frampek, et blikk inn i hva vi kan vente oss den neste timen. Men allerede på låt nummer to, «New Shapes», tar hun den ned et hakk og gir oss en herlig, streit poplåt der Christine And The Queens og Caroline Polachek gjester, som for å gi de litt eldre lytterne valuta for pengene.

Gjennom hele CRASH erter hun lytteren med en konstant berg- og-dal-bane av følelser og stemninger. I «Constant Repeat» ber hun pent om oppmerksomhet fra en hun beundrer på avstand, mens hun på «Yuck» enkelt og greit konstaterer at alt han gjør uansett er en enorm turn-off. På «Move Me» innrømmer hun at alt hun gjør undergraver det som kanskje er best for henne, mens hun på «Good Ones» synger at hun egentlig helst vil henge med de farlige guttene.

LES OGSÅ: En stordåd fra NTNU sitt tosidige talent

Selvdestruksjonen ligger mellom linjene på hele albumet og det er en mørk undertone på flere av sporene, som understreker det mange føler i 2022. Vi vil egentlig bare ha det gøy, men samme hva vi gjør, så pirker verden oss på skulderen og minner oss om tingenes faktiske tilstand.

«Every Rule» og «Lighting» er låtene som stikker seg ut. De er ekstremt fengende og beaten og autotunen fungerer perfekt. Likte du Pop 2, vil du elske «Lighting» og likte du How I'm Feeling Now, vil du elske et sårt og ekte produkt som «Every Rule». Resten av låtene, spesielt singlene, imponerer ikke stort. Egentlig synes jeg det er helt ok å bare ville underholde. CRASH prøver ikke å lure lytteren.

Charli har i flere intervjuer sagt at hun med CRASH ville lage et «mainstream, major-label»-album, og det har hun så definitivt klart. Faren med å flørte med mainstream og et større publikum er ofte at en mister viljen til å ta sjanser. Det er mer enn nok her til at Charli XCX fortsatt er en av de mer spennende popartistene i dag, men det er også mye mindre morsomt enn det kunne vært. Det er til tider forutsigbart, men tar man seg tid til å virkelig høre igjennom albumet kan man finne godbitene (som ironisk nok er de låtene som ikke ble singler).

Kritikerne vil avskrive Charli XCX som et pop-produkt uten substans. Tilhengerne vil kalle henne for popens redningskvinne og peke på at samarbeidet med Sophie og andre anerkjente artister reflekterer positivt på Charli XCX sin allerede etablerte popstorhet. Sannheten ligger, som så ofte, kanskje et sted i midten.

Den laserfokuserte produksjonenCRASH har alle kjennetegn til et album som virkelig kan ta av, men i stedet for å ta den helt ut er det et visst preg av tilbakeholdenhet og forsiktighet her. Det er trygt. Etter fem år på plateselskapet Atlantic og mye medieoppmerksomhet rundt urettferdighet og problemer med bransjen, er jeg glad og håpefull på at det kommer til å komme noe spennende og nytt fra Charli etter CRASH. Kanskje kommer det til å ligne på et av hennes beste av de beste nedstengningsalbumene: How I'm Feeling Now.

Så, om ikke Charli XCX er akkurat det verden trenger nå, kanskje er det hva verden fortjener? Et album som gir litt faen, og ikke trenger å være så sært, nyskapende eller spesielt, bare enkelt og diggbart