Iggy Pop - EVERY LOSER

Fire år etter spoken word-flørten Free er Iggy Pop igjen tilbake på rocker’n. Selv om det er lite å utsette på det musikalske nivået, må det sies at albumet forblir en ujevn totalpakke. Til tross for at vi hele tiden befinner oss i rocke-sjangeren, er det nemlig et ganske stort stilmessig sprang låtene imellom. Vi får en kataklysme av alle stilmessige utløp artisten har vært gjennom de siste ti årene – noen forsøk bedre enn andre.

Iggy Pop har tradisjon for å hente inn flere kjente artister til prosjektene sine. Denne gangen har Pop fått med seg ikke mindre enn halvparten av Red Hot Chili Peppers (Josh Klinghoffer og Chad Smith), samt Duff Mckagan fra Guns’n Roses. I et møte mellom tre musikalske krefter som respektivt spiller på lånt tid, er det ikke rart om man setter på EVERY LOSER med litt høye skuldre. Likevel er ikke dette nødvendigvis fortjent: albumet byr nemlig tidvis på velspilt og klassisk rockemusikk.

EVERY LOSER starter hardt og kontant med albumets kanskje kjedeligste låt. «Frenzy» høres ut som punkemusikk med en skikkelig ironisk vri. Det er vanskelig å kritisere en musiker som selv har vært med på å skape denne sjangeren, men noe av materialet her er nok gjort bedre av hans etterkommere. Låter som nettopp «Frenzy» og «Modern Day Rip-Off» er temmelig standard harde rockelåter og det tilføres dessverre lite. Med banale tekster som «I got shit in my bucket/I wish I could say «Fuck it»», er dette blant albumets soleklare bunnpunkt.

LES OGSÅ: Grace Rogers - Cowapocalypse

Gjennom albumets elleve spor får vi heldigvis mindre av dette. Iggy Pop holder seg stort sett innenfor gammel-rockens sfære, men berører flere relaterte undersjangre. Andre halvdel innledes av et knippe mellomspill som er med på å bryte opp albumet, og som står for noen av dets fineste øyeblikk. EVERY LOSER er nemlig på topp når Iggy Pop tar ned tempoet. På «Atlantis» og «The News For Andy (Interlude)» får vi også noen av albumets beste låter, samt historieformidling. Det virker å være et fenomen blant de gamle rockerne at de på et eller annet sted i produksjonsleddet virker å synes det er en god idé å polere ned vokalsporene til det ugjenkjennelige – men her får Iggys stemme stort sett stå i all dens rustne prakt.

Mot andre halvdel av albumet trekkes vi mer mot en form for performativ musikksjanger. Samtlige låter høres ut som de kunne vært funnet blant Bowies 90-tallskanon med synther, rufsete gitar og disco-beat. For eksempel minner «Strung Out Johnny» uunnværlig om «Hallo Spaceboy» – og jeg liker det! Det hele ender opp i et slags klimaks i siste låt «The Regency»; en sjarmerende avslutning som igjen kunne vært på Bowies The Next Day, men da nok som en B-side.

Generelt sett er EVERY LOSER en blanda pose drops. Det er velspilt, godt produsert, med flere gode utgangspunkt. Totalen av høytsvevende musikalske ideer mot korte forgjengelige punkelåter blir likevel en litt for rotete affære. EVERY LOSER har mange fine ideer, men for hver gode låt fins en slem fetter. Jeg står igjen og lurer på hva Pops kunstneriske visjon egentlig var. Kanskje hadde han ingen? Og i såfall: Er det den gamle punkeflammen som fortsatt brenner inni Pop?

Det holder dessverre ikke helt denne gangen.

LES OGSÅ: Arif Murakami - Å drukne en fisk