Tove Lo - Dirt Femme

Mer enn dette er det egentlig ikke å si om Dirt Femme, men jeg skal gjøre mitt beste. Den svenske popprinsessen, som av Rolling Stone er blitt kalt «Sveriges mørkeste popeksport», serverer på sitt femte album reinspikka, enkel elektropop. Fra en artist som har vært sterk i spillet i snart over ti år, må en få lov å forvente litt mer enn samlebåndspop med ungdomsskolelyrikk.

Albumet er ikke direkte dårlig; bare kjedelig. Låtene er godt produsert og det er øyeblikk jeg kjenner dansefoten rykke. Akkurat nok til at flere av låtene på Dirt Femme sannsynligvis vil snike seg inn på diverse lister og overspilles i klesbutikker og på radio, til de fisler ut som døgnfluer etter rundt et halvt år.

LES OGSÅ: Alex G - God Save the Animals

For det er rett og slett ikke noe solid å gripe fast i utover helt ok pop. Lo har tidligere skilt seg litt ut blant dagens pop med sin raspete og unike vokal, i kombinasjon med et mørkt lydbilde. Likevel kunne Dirt Femme like gjerne vært Astrid S eller Dagny, og faller lett inn under pop uten noe særlig sjel eller magi.

Selv etter både tre og fire gjennomlyttinger er det ikke én eneste låt som har festet seg i minne. Eller jo, kanskje «2 die 4», men bare fordi jeg hardt forsøker å finne ut hva slags låt hun har hentet instrumentalen fra. Det er dessverre likevel nettopp denne typen pop som pryder listene nå om dagen; lettbeint underholdningsmusikk uten krav til tenkning.

Lo kommer nok til å gjøre suksess av plata, dog over tid spår jeg at den havner i glemmeboka for de fleste. På én måte er Dirt Femme for musikk det Selling Sunset er for tv; det mater publikum, men uten særlig substans og langvarig levedyktighet.

LES OGSÅ: M.I.A. - MATA