Yussef Dayes – Black Classical Music

Midt blant en generasjon av banebrytende jazzmusikere i England, ruver trommeslager Yussef Dayes. I et musikkmiljø der sjangre, kulturer og uttrykk blandes om hverandre som aldri før, vil hans debutalbum Black Classical Music bli husket som et tidsbilde på nettopp dette.

Albumet åpner med tittelsporet «Black Classical Music», som raskt setter standarden. Etter hva som kunne vært en fanfare i Buckingham Palace, blir lytteren revet med til et støyete og travelt marked i sør-London av en heseblesende groove. Gående blant folkemassene på dette markedet kunne hver bod gjenspeilet en av låtene på denne skiva, så kulturelt mangfoldig som den er.

LES OGSÅ: Earl Sweatshirt & The Alchemist - Voir Dire

«Afro Cubanism» serverer sløye bassriff og perkusjon fra Havanas gater, «Pon di Plaza» med Chronixx mimrer om sommerdager på Jamaica, og «Jukebox» kunne like gjerne vært en glemt funksingel fra 70-tallet du gravde frem i en støvete platebutikk i Kyoto. Albumomslaget prydes av en ung Dayes, og hans oppvekst i et flerkulturelt London skinner uten tvil gjennom på plata.

Gjesteopptredenene på plata resulterer i flere av høydepunktene. Tom Mischs lekne gitarspill på «Rust» bringer en krysning av fengende popmelodier og energisk jazz, men det vakreste øyeblikket finner vi på «The Light». Der står hovedpersonens datter for et av albumets få vokalopptredener, i form av det som må være noen av de første samtalene dem imellom. Med et bakteppe av harpelignende kaskader, klangfulle gitarlinjer og deilig bassing er det mye å la seg røre av.

Til tross for vakre øyeblikk er ikke dette et feilfritt album. Med en spilletid på 74 minutter er det flere låter som kunne vært sløyfet for å stramme opp helhetsopplevelsen. «Gelato» er flat sammenlignet med resten av albumet, og den ellers gode grooven på «Marching Band» bæres ikke godt nok av Masegos tilsynelatende improviserte vokalriffing. I tillegg åpner gjesteartisten låta med et innslag som minner om en Charlie Puth-Tiktok, som gjør det vanskelig å nyte resten av låtas spilletid.

Alt i alt veier riktignok de positive sidene opp for de negative. Dayes fenomenale trommerytmer forankres i bunnsolide, men myke hihat-slag, og de nøye utvalgte gjestemusikerne skaper et fargerikt, men aldri selvtilfreds lydbilde.

LES OGSÅ: Noname – Sundial