Anmeldelse av Jeg vil våkne til verden:

En åpenbaring på under 80 sider

Brændjords debut ble en av litteraturhøstens store snakkiser og har blitt overøst med priser og nominasjoner. Er den så god som folk sier?

Publisert Sist oppdatert

Under Dusken anmelder alle de fem nominerte til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2020, som kårer en vinner 19.mars. Jeg vil våkne til verden er den tredje nominerte.

Tittel: Jeg vil våkne til verden (diktsamling)

Forfatter: Karoline Brændjord

Sider: 78 sider

Forlag: Kolon forlag

Debutant Karoline Brændjord skriver klart og rørende om selvmord i diktsamlinga Jeg vil våkne til verden. Når du begynner å lese oppdager du tidlig at moren til jeg-personen har tatt livet av seg. I resten av den korte boka forsøker fortelleren å fatte det som har skjedd og å innfinne seg med at hun ikke var nok til at moren ville leve. Samtidig forsøker jeg-personen å finne tilbake (våkne) til verden. Det er en sjeldent tilgjengelig diktsamling, som unngår å bli for enkel eller banal. Dette er kanskje den mest slående diktsamlinga jeg har lest.

Jeg-personen forsøker å gjenfinne verden gjennom små ting, gjennom naturen og sansene. Diktene inneholder flere skildringer av trekroner og skogbunn, av fugler og dyr. Fortellerstemmen gjenoppdager verden særlig gjennom det taktile, som følelsen av bark mot hendene, gress mot ryggen eller vann som omslutter kroppen. I tillegg er det mange visuelle beskrivelser og noen skildringer av lukt. Innimellom disse diktene dør moren igjen og igjen, som om jeg-personen behandler traumet ved å gjenoppleve eller fantasere rundt det.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Incunabula

Diktene følger ingen fast form og er ikke skrevet på rim. En del av diktene er regulære, med for eksempel to eller tre linjer per strofe. Andre dikt består av strofer i ulik lengde, er skrevet som et sammenhengende avsnitt eller bare en enkelt setning.

Det skrives mye god norsk poesi. Dessverre blir mesteparten lest av ganske få mennesker. De er ofte krevende og forlanger at leseren legger mye energi og tid i lesinga. Dette gjør at mange kanskje opplever en del norsk kvalitetslyrikk som utilgjengelig – men her kommer Brændjord inn. Diktene hennes er ikke hyllet i slør og gåter, det er ingen tvil om hva det handler om.

Selvmord er et viktig tema, som berører flere i løpet av livet. Brændjord klarer å fortelle klart å åpent om morens selvmord, uten å bli banal eller platt. Tvert imot er det mye leseren kan lese om igjen, gå tilbake til og dvele ved. Det er gripende, rørende og, i motsetning til mange debuter, minneverdig.

Brændjord er en av de mest gripende debutantene jeg har lest, ikke bare i år. Jeg har ikke lest de andre nominerte, så jeg kan ikke egentlig sammenligne – men denne uforlignelige diktsamlinga ville vært en verdig Vesaas-vinner. Den er ikke-kryptisk, tankevekkende og rørende. En glimrende leseropplevelse.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Skabelon