Anmeldelse av Incunabula:
Sprenglærd poesi
Diktsyklusen Incunabula lover mer enn den holder.
Under Dusken anmelder alle de fem nominerte til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2020, som kårer en vinner 19.mars. Denne diktsamlingen er først ut.
Tittel: Incunabula (Dikt)
Forfatter: Simen K. Nielsen
Sider: 104 sider
Forlag: Aschehoug
Passer for deg som: Leser Vagant og Sivilisasjonen
«Incunabula» er et latinsk begrep som både refererer til kledet som innhyller et nyfødt barn og til bøker trykket før år 1500. Simen K. Nielsen er med andre ord en lærd debutant, og Incunabula er alt annet enn den nyenkle virkelighetslyrikken som spretter opp lik paddehatter på Instagram og Flamme forlag. Kan hende er den også annerledes nok til å vinne Tarjei Vesaas’ debutantpris.
Ifølge Aschehoug er Incunabula «en øvelse i ordenes erfaringsarkeologi» hvor «jeg-et balanserer det galaktiske og minutiøse i konstant kontakt med verden». Nielsens vokabular – for eksempel «hierotopisk», «dekalogisk», «korallinsk», «pannonisk» og «Giacomettisk» – lar seg like vanskelig fordøye, og forfatteren har selv uttalt at dette er en bok «som handler om språket selv». Med andre ord er det en viss fallhøyde.
En skal likevel vokte seg vel for å avfeie noe som pretensiøst vrøvl, uansett hvor fristende det kan være. Tross alt er språket i Incunabula herlig presist og byr på mange spennende passasjer. I diktene finnes det som regel et «jeg» og et «du», følelsen av en romantisk relasjon dem imellom, men det er ingen rød tråd i handlingen. Dette er strengt tatt heller ikke nødvendig i en diktsamling, poesiens oppgave er verken å forklare eller bli forklart. Dog virker det som om Nielsen er mer interessert i å leke med ordenes tvetydighet og klang, snarere enn å formidle sammenhengende poetiske bilder til leseren. Det høres mer spennende ut enn det er.
Les også: Abakusrevyen 2021 er genuint nyskapende
Incunabula er aller best der hvor diktene ikke bare utgjør mystiske kombinasjoner av sitater og latinismer, men også byr på en klar rytme og språklig letthet. Ett av diktene starter for eksempel slik: «og leiligheten var tom / men jeg fant / litt blod på et baderom». Andre steder anvender Nielsen rablende sammenlikninger med en spennende kontrastfylt effekt: «Jeg husker hvordan kjærligheten forsvant – / som eikeskogene i Algerie under Romerriket». Glemte jeg å si at forfatteren er kunsthistoriker?
Til tider kan Nielsens bombastiske stil bli litt for mye. Noen lesere vil garantert sette pris på vers som «du synker inn i setningen / som vårkåte kjøttmeis i høstfrukten», eller «instrumentell er min lengsel / under horesolens / herjinger». Andre vil kanskje også mene at sentralpoetiske og jordnære formuleringer som «Gresset, det grønne» og «Det har regnet. Det er vår» er virkelig vakre. Jeg er dessverre ikke en av dem.
Enhver hardnakket poet som setter seg fore å skrive «en bok om begynnelse, skapelse, og ordenes arketypiske så vel som verdenskonstituerende funksjon», stiller seg lagelig til for kritikerens hogg. Resultatet blir imidlertid ikke noe rent kutt, for øksa støter faktisk på litt substans innimellom alt brusket. Hadde det bare vært mer. Incunabula er uten tvil annerledes, presiøs og spennende, men innfrir ikke på langt nær alle sine enorme løfter.
Les også anmeldelsen av Sommeren' 85 : Bittersøt sommarflørt
