Effektiv debutroman om kjærlighet og sinne

Under Dusken anmelder alle de fem nominerte til Tarjei Vesaas’ debutantpris for 2020, som kårer en vinner 19.mars. Etter hvert vil øynene venne seg til mørket er den fjerde anmeldelsen.

Tittel: Etter hvert vil øynene venne seg til mørket (roman)

Forfatter: Bruno Jovanović

Sider: 172 sider

Forlag: Cappelen Damm

I etterkant av nok en innleggelse ønsker Damjan å hjelpe sin psykisk ustabile mor. Helt siden barndommen har det bare vært de to, og som i et siste forsøk for endelig å kurere moren for sin schizzoaffektive lidelse flytter han henne inn i sin egen leilighet. Her inntar han rollen som både forsørger og sykepleier. Men moren blir ikke bedre og snart faller Damjans liv sammen under vekten av morens sykdom. Han slutter å møte opp på jobb, kjæresten Filip får ikke lenger overnatte hos ham, og tilbakevendende voldsfantasier vokser seg større og større. «Hun borer seg inn i hodet mitt, spiser opp tankene mine for å gjøre plass til seg selv».

Jovanović benytter seg av et ordknapt språk. De butte og presise setningene fungerer effektivt som en forlengelse av den ampre besinnelsen som gjennomsyrer Damjans tanker og handlinger. For Damjan er sint, og har stadige voldsfantasier om å gjøre harme på både nabokoner og fotgjengere i trafikken.

LES OGSÅ: These are the candidates for ISFiT 2023

Midtveis blir nå-planet i boken noe gjentagende. Scenene mellom mor og sønn bringer etter hvert lite nytt med seg, og jeg blir som leser frustrert på Damjans åpenbare blindhet over egen urimelighet. At moren ikke blir bedre er tidlig innlysende, og Damjans kjærlighet utarter seg etter hvert mer som insisterende selvbedrag enn noe annet. Også overfor kjæresten, Filip, er Damjan både trass og uhåndterlig, og jeg blir rett ut lei av all den påtatte velmenenheten fra Damjans side som aldri forløser seg.

Det er derfor heldig at vi ispedd dette noe trasige nåtidsplanet, blir servert noen virkelig gode tilbakeblikk, der Damjan ser tilbake på oppveksten og moren forut sykdommen. I en alder av fire flyttet Damjan og moren (og en helt fraværende far) til Norge fra et krigsherjet Bosnia. Disse korte kapitlene framhever kjærligheten som en gang eksisterte mellom mor og sønn, og bringer en nødvendig dybde til bokens nåtidsplan. Særlig vakkert er skildringene av moren som subtilt innfinner seg med, og tilrettelegger for sønnens homofili. Berømmes må også bokens slutt, som er uventet, men god.

Bruno Jovanović har med Etter hvert vil øynene venne seg til mørket skrevet en tidvis imponerende debutroman. Boken er effektivt fortalt, der de små øyeblikkene gjør seg bedre enn den overordnede helheten. Jeg ser fram til å følge Jovanovićs videre forfatterskap.