Anmeldelse:
Skjønne bok, hvor er du?
Provoserende, pretensiøst og personlig fra Sally Rooney.
Tittel: Skjønne verden, hvor er du
Forfatter: Sally Rooney
Sider: 316
Forlag: Strawberry publishing
Sally Rooney har gitt ut sin tredje roman, Skjønne verden, hvor er du. Hun er mest kjent for boka Normal People, som har blitt til en tv-serie. Skjønne verden, hvor er du handler om Alice, Felix, Eileen og Simon som alle er sent i 20-åra eller tidlig i 30- åra. Alice er en romanforfatter. Hun møter Felix, som jobber på et lager, og spør om han har lyst til å bli med henne til Roma. Eileen bor i Dublin og prøver å komme seg over et brudd, samtidig som hun begynner å flørte med barndomsvennen sin, Simon, igjen. Handlingen bytter mellom de forskjellige karakterenes perspektiv, og brev mellom Alice og Eileen, som står mer i fokus enn mennene. Det er ikke så mye som skjer i boka; den er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet. Forholdene mellom de fire personene står i sentrum. Ett av hovedtemaene er også verdens skjønnhet, og hva den har å si.
Boka er helt klart godt skrevet, språket flyter bra og den er ganske lett å lese. En gang iblant blir det ganske poetisk, og de delene er gode. Blant annet er det et kapittel i boka som er skrevet som en slags tankestrøm eller montasje som skiller seg særlig ut. Det er forfriskende midt i boka, og det er rørende. Jeg satt igjen med en varm følelse i magen etter at jeg leste delen, noe som jeg ikke følte noe særlig på i resten av boka.
LES OGSÅ: Myra - Bokser og ballerina
Det jeg følte mer på, var irritasjon over karakterene. Generelt sett er de ganske vanskelige å fordøye og sympatisere med gjennom hele boka, og spesielt kvinnene som står i sentrum. Alice og Eileen deler sine observasjoner og meninger om alle slags ting i brevene sine. De tar for eksempel opp klimakrisen, klasseskille og overforbruk. Selv om det kan være ganske rimelige meninger de har, er de såpass bastante og pretensiøse i måten de skriver på at man egentlig ikke vil si seg enig med dem.
Som nevnt er Alice romanforfatter, og hun har mange ting å si om bokindustrien. Hun har skrevet to kjente romaner i ung alder, som har fått både mye ros og mye negativ kritikk. Det er klart at hun deler mange likheter med forfatteren av boka, Sally Rooney. Det får en til å lure på om Rooney prater gjennom henne. Dette gjør at man kan bli trukket litt ut av handlingen til boka. Man kan jo lure på om Rooney har skrevet denne boka for å få frem sine egne meninger.
Selv om det blir mye pretensiøs synsing, er det fremdeles noen fine refleksjoner i boka. Simon er katolsk, og det synes de andre karakterene er rart og ganske uforståelig. I brevene mellom kvinnene diskuterer de religion og kristendom en del. Eileen skildrer blant annet hvordan det er å dra i søndagsmessen med Simon. I skildringen føler man virkelig at man er til stede sammen med dem, og det er interessante spørsmål hun stiller rundt religion, Simon sin personlige tro og hans forhold til Gud. I stedet for å stille seg veldig kritiske til kristendommen, har de en pågående diskusjon rundt det. De viser hvordan det er mulig å trekke ut positive sider ved religion, uten å nødvendigvis være religiøs selv.
Boka tar opp mange dagsaktuelle temaer, som for eksempel mental helse, klimaangst og overforbruk. Jeg kan se at mange kan like boka godt og kjenne seg igjen i den, men jeg kan ikke si meg enig selv. Den var til tider slitsom å komme seg gjennom, fordi karakterens oppførsel og meninger var så provoserende. Selv om de skal være ganske voksne, oppfører de seg ganske umodent. Når de ikke var så irriterende og viste de stygge sidene ved seg selv, men heller så det skjønne i verden, synes jeg boka var fin.
LES OGSÅ: Paint’n’sip og akttegning: Ikke dårlig razz, as
