Jazz for jazzerne, for alle og til fest

Det som ble presentert, var et mangfold av ulike uttrykk innen jazzsjangeren, og tre svært ulike band. Rekkefølgen på bandene virker også godt gjennomtenkt, med et rent jazzband, et popjazzband, og til slutt et skikkelig fredagsjazz-band.

Neptune's Habit – groove-sentrert jazzrock

Først ut var Neptune’s Habit. Dette er et prosjekt med medlemmer fra både Norges musikkhøgskole (NMH) og jazzlinja ved NTNU. Tidligere har de vært å se på flere av scenene her i Trondheim, senest i mai.

Femkløveret ramler ut på scenen klokken åtte, velter en løs mikrofon og møter et halvfullt Knaus. Fra første låt blir det tydelig at dette er et band med en tydelig sound og visjon. De fleste låtene er groove-sentrerte jazzrockelåter, der bassist Bendik Løland Lundsvoll utgjør grunnfundamentet, mens de andre følger de rytmiske krumspringene som dukker opp i løpet av låtene og improvisasjonene. Nevnte Lundsvoll får også skinne skikkelig senere i konserten, og leverer en sløy bassolo.

MER MUSIKKINNHOLD? Les vår anmeldelse av Arctic Monkeys' The Car.

Med el-piano, høy intensitet og volum kler Neptune’s Habit Knaus godt. Et lokale med så mye mojo i veggene gjør at lyden blir litt ullen, men i rockelydlandskapet til dette første bandet er det bare kult. Bandet kler også hverandre godt, der trombonist Emil Bøs ekspressive trombonespilling og trommeslager Henning Lillehaugs fantastisk fine touch virkelig komplimenterer hverandre og musikken som spilles.

Publikumsteften til Neptune’s Habit er helt i stil med norsk jazz-tradisjon, nesten ikke-eksisterende, men i møte med kveldens Knaus-publikum som er kjent med kutymen, fungerer det svært godt. Humor på låttitler, eller mangel på sådan, faller i god jord og stemningen under konserten er også god.

Neptune’s Habit leverer en solid konsert, med både raske, synkoperte fusion-låter, seige swing-låter og en vakker liten ballade, og avslutter likså godt konserten med en jazz-klassiker. «Evidence» av Thelonious Monk sveives i gang med en klassisk fuge-lignende introduksjon i vibrafonen. I løpet av låten veksles det mellom swing og straight, og låten fungerer både som en fin avslutter og som en bro mellom amerikansk jazztradisjon og Neptune’s Habits mer rocka uttrykk.

SVADA – bred appell og sound

Nummer to ut for kvelden er bandet SVADA. Bandet var et nytt bekjentskap for de fleste, og dette var kvartettens tredje konsert noensinne. Dette var for øvrig også eneste konsert denne kvelden hvor trombonist Emil Bø ikke spilte.

Kveldens nummer to har æren av å spille for et fullt Knaus, noe som passer fint med SVADAs brede appell og sound. Det er noe med å ha en designert frontfigur som formidler tekst og kommuniserer med publikum, som fungerer svært godt, også i dette tilfellet. Utover vokalist Elisabeth Krohn-Hansen var det pianist Paul Aamodt Brandal, Henrik Bakka på el-bass og Viktor Ognøy Ekeløv på trommer.

Bandet fungerer godt sammen og skinner som best i låtene og strekkene med groove, der frontfigur Krohn-Hansen kan formidle bandets låter akkompagnert av en stødig og moden trio. Her vektlegges de nødvendige tingene på en fin måte, uten at det tar bort fokus fra musikken. Noe av den rolige dynamikken forsvant i et Knaus-lokale som helst vil at man skal spille høyt hele tiden, men utfordringen ble løst på godkjent vis.

SVADA har et noe eklektisk uttrykk, som flakker mellom flere stilarter og lydlandskaper. R&B à la Esperanza Spalding, som også er nevnt som en inspirasjon for kvartetten, jazz-pop som kan minne om Nr. 4, og lengre strekk med kun piano og vokal. Alt dette fungerer godt hos et lydhørt Knaus-publikum. Kvartetten er samspilt og det virker å herske en dyp enighet om hvordan konserten skal foregå.

Summa summarum var dette noe helt annet enn første konsert og et fint tilskudd til en kveld dedikert til hele spekteret av hva jazz er for noe. SVADA er et ungt band med potensiale, og som med sin brede appell kan briljere på større scener enn Knaus i fremtiden.

LEAH – fredagsstemning på en torsdag

Sist, men størst, var bandet LEAH fra Oslo. I likhet med Neptune’s Habit var dette også et band med medlemmer både fra NMH og jazzlinja. Knaus er på det tidspunktet hvor oktetten entrer scenen smekkfullt, og godt oppvarmet etter de to foregående konsertene i lokalet. Publikum har altså blitt varme i trøya og tar imot LEAH med åpne armer i det de spiller opp.

Med en blodtight blåserekke, bestående av Oskar Lindberget, Emil Bø, og Kristina Fransson, gir LEAH Knaus-publikummet bakoversveis denne torsdagskvelden. Bandet putter fredagsfølelsen inn i torsdagen, så man i et øyeblikk nesten blir i tvil. Her er det kvalitet i alle ledd med råbra låter, signert LEAH selv, Leah Engevold. Definerende for uttrykket er også krystallklar koring, signert spesielt Ragne Norstein, men også på enkelte tidspunkter hele ensemblet. På mange måter er LEAH det feteste musikklinjebandet noensinne, der alle bare er dritflinke og det låter bra.

HØSTENS STORE MYSTERIUM ER LØST! Les om den forsvunnede mikrobølgeovnen.

Det allerede lyttende og åpne Knaus-publikummet mister alle hemninger i møte med LEAHs livsbejaende musikk, og det er umulig å holde tilbake gledesrop over hvor bra denne musikken er. Bandet spiller dynamisk og veksler mellom fredagsstemning til det store og kraftfulle, og manøvrerer seg med letthet gjennom odde taktarter og synkoperinger. Det er en kombinasjon av en solid kollektiv utførelse og soloprestasjoner, og det hele kulminerer i sistelåten, som er en kraftprestasjon av samtlige.

LEAH er én av de morsommere konsertopplevelsene jeg har hatt på lenge, og sjelden har helgen kjentes fjernere ut enn når musikken stoppet og konserten var over. Et skikkelig gøyalt punktum på en flott kveld på Knaus!

Mer jazz på Knaus, takk!

Tre varme, klamme timer på Knaus senere er det ikke noe mer entydig hva jazzbegrepet betyr. Kanskje var det aldri poenget, og kanskje det er nettopp dette mangfoldet som gjør jazz til noe så unikt. Sjangeren rommer så mye forskjellig, og mer enn nok til å bli god og mett, og likevel sitter jeg igjen med følelsen av at jeg bare vil se mer, høre mer og dra på enda flere konserter, og gjerne på lille, varme, klamme Knaus.