Hardtslående følelser i et brummende vakuum

Publisert

Ruben (Riz Ahmed) og kjæresten Lou (Olivia Cooke) lever et nomadisk turnéliv som metallmusikere. Når Ruben mister store deler av hørselen, griper fortvilelsen fatt. Ruben benekter sin nye tilstand og Lou ser at denne nye påkjennelsen raskt kan ødelegge for Rubens fire år med nøkternhet. Med et håp om at normaltilstanden igjen kan oppstå, legger han seg inn på et hjem for døve rusmisbrukere, uten Lou.

Sound of Metal

Lengde: 120 minutter
Regissør: Darius Marder
Sjanger: Drama
Kan sees: På kino nå

Premisset avhenger av at publikum føler med og forstår seg på Ruben og situasjonen han står i. Med et kreativt og gjennomarbeidet lyddesign tar regissør Darius Marder oss med inn i kilden til Rubens frustrasjon. Sømløst kontrasteres det mellom detaljrikdommen i lydene av det hverdagslige og det brummende vakuumet som er Rubens ikke-auditive tilstand. Kontrasten mellom lyd og stillhet komplementeres av Riz Ahmeds fantastiske rolletolkning som Ruben.

For kvaliteten av Riz Ahmeds skuespill kan ikke overdrives. Der Rubens ellers røffe ytre (brysttatoveringen «Please Kill Me» må nevnes) vitner om en mann hevet over sin egen tilstand, får vi stadige små glimt av den sårbarheten og usikkerheten som nå omfavner Ruben. Ruben klarer ikke å eie stillheten og det er tidvis vondt å se på. Med oppsperrede øyne og en kropp konstant i helspenn, tar Ahmed oss gjennom hele Rubens følelsesregister. Særlig scenene med Joe (Paul Ruci), bestyreren av døvehjemmet, byr på mesterlig skuespill. Det er faktisk verdt kinobilletten alene.

LES OGSÅ: Stor pågang blant studenter som vil bidra til massevaksineringen

Det er derfor leit at filmen forhaster seg gjennom dette midtpartiet. Der det ville vært naturlig for fortellingen å roe ned og vise et større spekter av de utfordringene Ruben må hanskes med som nydøv, søker filmen hele tiden videre. Dette kan attribueres til Rubens egen rastløshet, og hvordan han selv aldri avfinner seg sin døvhet. Men dette stadige jaget etter neste scene er med på å frarøve filmen noe av den emosjonelle tyngden som den avslutningsvis prøver å gå for. Heldigvis er det flere enkeltscener i den første halvannen timen som byr på nok hardtslående, menneskelige øyeblikk som står godt for seg selv.

Kinoens død har lenge vært en ventet begivenhet. Med dagens pandemitilstand har spådommen tiltatt ytterligere momentum, og stadig tommere kinosaler vitner om den nærstående dødsannonsen. Det er mange grunner til at det er leit, men for filmer som Sound of Metal er det spesielt beklagelig. Med mindre du besitter en liten formue i verdi av høyttalere og en tv-skjerm på x antall tommer, vil en hjemmekinovisning av Sound of Metal gjøre filmen stor urett. Det gjennomarbeidede lyddesignet i samspill med Riz Ahmeds skuespillerprestasjon fortjener intet mindre enn kinosalens helt spesielle rom å boltre seg løs i.

LES OGSÅ: De som klarer seg er stort sett gamle, hvite menn over 40 år