Om nachet man ikke vil skal ta slutt

En forsommerkveld trapper Selma (Sarah Francesca Brænne) uventet opp hos halvsøsteren Elin (Ingrid Giæver). Selma har en noe uavklart livssituasjon og trenger sårt et sted å kræsje, bare for en tid. Elin bor i et større hus sammen med kjæresten August (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen), og gir, om enn noe motvillig, søsteren lov til å flytte inn i husets tredje rom som snarlig blir ledig. Raskt utvikler det seg et forventet trekantdrama mellom de tre, som over sommerens gang eskalerer i både følelser og innsats.

Med åtte episoder à omtrent tjue minutter, er det en lavmælt serie Discovery+ gir oss. 2021 har vært et nachspiel-fattig år, men i Nach er dagens pandemi ikke-eksisterende – og deilig er nå det. Som et bilde på en bekymringsfri tilværelse forut eller i etterkant av nevnte pandemi, fungerer Nach godt. Det er imponerende hvor virkelighetstro serien kjennes, og serieskaperne har gjort en dyktig jobb i å gjenskape en kontemporær tidskoloritt, der alt fra karaktertyper til nachspielenes spillelister lyder av fortidlig gjenkjennelse.

LES OGSÅ: Studenttinget ønsker å fjerne ordningen med studentprester på campus.

Avgjørende for denne følelsen av troverdighet er det imponerende og realistiske skuespillet fra de tre hovedrolleinnehaverne. Med alkoholen som følgesvenn er det rikelig med anledninger til å møte karakterene både på opp- og nedturer. Samtlige av de tre karakterene makter i løpet av seriens gang å vekke både sympati og vemmelse hos publikum, uten at det bikker over i det melodramatiske. Serien gjør i alt en god jobb i å fange følelsen av å være inne i sine unge års nachspiel, der sofakjøp og andre voksenting enda tilhører morgendagen.

Da det kun er på nachspiel vi møter karakterene, blir vi som publikummere nødt til å fylle tomrommet mellom nachspielene selv. Dessverre blir det i overkant mye tomrom, og vi blir kun sparsommelig foret detaljer om hvem karakterene er utenom disse «berusede» nattetimer. Dette gjør at jeg føler meg litt distansert fra de problemene som karakterene må stri med. Når seriens hovedkonflikt etter hvert koker ned til en stadig runddans rundt spørsmålet «kan jeg, kan jeg ikke», skulle jeg ønske at serien hadde et større ambisjonsnivå. At det overordnede rammeverket (én episode = ett nach) er seriens eksistensgrunnlag forstår jeg, men det ellers så lovende konseptet begrenser mer enn det gir.

LES OGSÅ: Mindre stress under pandemien kan ha sammenheng med en nedgang i psykiske lidelser og hjerteinfarkt.

Det er dog ikke nok til å frarøve serien dens kvaliteter. Nach er en behagelig seeropplevelse med masser av sjarme, som passer godt som et bilde på hva som venter i en ikke så altfor fjern framtid.