Oscarnominert møkkafilm

La det være klart; Til tross for sine syv Oscar-nominasjoner er ikke Belfast en god film. Filmen tar utgangspunkt i regissør Sir Kenneth Branaghs egne barndomsminner som ung nord-ire på slutten av 60-tallet, og Branagh virker å tro at dette er av verdi for noen andre enn ham selv. Det kunne det kanskje vært, men Belfast er en så dårlig fortalt fortelling, at enhver velmenende baktanke regissøren kan ha hatt, forsvinner i hans egne manglende evne til å fortelle den.

Året er 1969. I et arbeiderklassestrøk i den nordirske hovedstaden vokser niåringen Buddy opp. Rundt ham pågår den voldsomme konflikten mellom protestanter og katolikker. Familien hans har sitt å stri med, men Buddy lever livet som guttunger flest; ubrydd og naivt. Han forelsker seg, drar på kino og snakker livsvisdom med bestefaren.

LES OGSÅ: 30-åring vinner prestisjetung litteraturpris

Dessverre makter ikke regissør Branagh å gjenskape magien i sine egne barndomsminner på troverdig vis. Aldri har arbeiderklassen vært renere, aldri har en krigsherjet gate sett roligere ut. Til å være satt til en så spesifikk tid, på et så spesifikt sted, basert på spesifikke minner, er filmen påfallende generell og livløs. For Branagh var sikkert flere av hendelsene portrettert i Belfast formative for hans videre liv og virke. Jeg bare skjønner ikke hvorfor det skulle være av interesse for meg.

Da hjelper det lite at Branagh pakker inn Belfast i en stygg, stygg filmstil. Det digitale sorthvittfotoet er like plat og pregløst som en nyhetssending der fargekoloritten er skrudd ned til 0. Med et konstant dybdefokus og snodige kameravinkler, benytter Branagh seg av et filmspråk han hverken snakker eller forstår. Som i en av filmens mer intense scener; en fryktelig merkelig og malplassert gisselS-situasjon. Branagh gjør den nybegynnerfeilen i å tro at dersom en bare klipper ofte nok, vil det automatisk bli mer engasjerende. Så er ikke tilfelle, og den urytmiske klippen gjør at jeg mister oversikten over hvem som gjør hva. Men hvordan skulle Branagh vite at mer ikke er synonymt med bedre, han har jo bare laget spillefilmer i trettitre jævla år.

LES OGSÅ: Det er vanskelig å finne noe positivt med det nye albumet til TIX.

Om noe, er filmen godt spilt. Scenene mellom Buddys besteforeldre er fine, og i relasjonen mellom Buddy og bestefaren grenser filmen mot noe rørende. Men det er også det eneste verdt å berømme. Belfast er en ellers en tom film, med et tomt indre, dekket av et tynt, tynt skall av filmatisk staffasje. Belfasts Oscar-nominasjoner innenfor Beste Film og Beste Regissør, er å pisse filmmediet i trynet, og jeg vil ta enhver kjøpte billett til denne selvgode møkkafilmen som en personlig fornærmelse.