Skuffende: Konserten til Hedda Mae føles mer ut som Ten Sing konsert enn noe annet.
En litt seig pose med musikalsk godt og blandet
Retropop i moderne innpakning høres i teorien ut som en kjempeide, men er dette herming av gamle dager eller en original nytolkning av det beste fra de siste 40 årene?
Denne konserten burde vært noe av det beste som har skjedd på lenge. Etter et langt år preget av korona, har livekonserter vært savnet. Selv om musikk har blitt sluppet dette året, er det nok mange som entusiastisk har tenkt: «Tenk hvor bra dette kan bli live!» Det trodde jeg også. Dessverre ble ikke Hedda Mae på Lokal Bar i Trondheim den euforiske opplevelsen av et liveshow jeg hadde håpet på i forkant.
Vi tar det positive først. Låtkatalogen til Hedda Mae er veldig kul - om noe spenstig. Likhetstrekk med gamle og nye slagere er ikke noe hun sjenerer bort i fra (nesten til det parodiske), men det kan vi komme tilbake til. Bandet starter showet alene før konsertens midtpunkt entrer scenen, og det låter bra! For enhver som har hørt på Radio Norge, og husker grove trekk fra musikken de siste 40 årene, er det liten tvil om at dette er retrovibber. Noe som tydeliggjøres ved at bandet står kledd i vintage adidas. Låten «Too good to be true» ligner for eksempel veldig på flere låter av bandet Vulfpeck som også er et retroinspirert band, men Mae har nok særpreg over den til at den klarer å stå på egne ben. Dessverre lugger det noe i akkompagnement og arrangement etter introduksjonen.
LES OGSÅ: Musikalsk helligdom fra Trondheim Sinfonietta
En av hennes mest strømmede låter «Carry on», er kanskje den låten som veier mest i katalogen, og den innspilte versjonen gynger veldig bra! Men her kommer det største problemet med liveversjonen. Selv om det hersker lite tvil om at verset til sangen ligner veldig på «Thank you, next» av Ariana Grande, og intropartiet på liveversjonen hadde en morsom, om ikke litt for lik tilnærming til «The greatest love of all» med Whitney Houston, føles det hele mer som en Ten Sing konsert enn noe annet. Dessverre har ikke Hedda Mae pondusen til verken Ariana eller Whitney, og når bandet da lugger noe rytmisk og arrangementsmessig, blir det hele på kanten til parodisk. Dette gjaldt for store deler av konserten, selv om jeg skal innrømme at det var litt gøy å nynne «I’m walking on sunshine» da jeg i to sekunder trodde jeg var på Katarina and the Waves konsert, men innså at det bare var nesten.
De innspilte låtene i seg selv er veldig bra skrevet og produserte, men de levde ikke helt opp til dette live. Musikken er veldig karismatisk, men det som skjer på scenen er dessverre ikke det. Referansene i musikken er mange. I tillegg til tidligere nevnte artister hører man her både hint av Backstreet Boys og Britney Spears, som i utgangspunktet er stilig. Men når det i seg selv er det som er bra med en konsert, og ikke at artisten og musikerne står på egne ben, må man vurdere om det er bedre å høre musikken hjemme på det støykansellerende headsettet sitt. Det er øyeblikk med kvalitet her, men jeg trodde ikke at et tilbakeblikk på 80- og 90-tallets storheter og musikalske estetikk skulle få meg til å savne ølserveringen såpass mye.
Dette høres strengt ut, men kun fordi lista ligger såpass høyt i forhold til de musikalske stilene hun gir hyllest til! Og da er det nok av artister de siste 40 årene som har gjort det Hedda Mae prøver på et par hakk mer selvsikkert.
LES OGSÅ: Her er årets Vesaas-vinner
