Strålende konsertstafett på Svartlamon

Konsertstafett er et begrep jeg ikke veit om jeg har vært borti før, men det er et utrolig tiltalende konsept. Tre utøvere, tre lokaler, et omvandrende publikum, og totalt ni konserter. Utenfor Verkstedhallen ble de oppmøtte delt i tre grupper og geleida i forskjellige retninger.

Houidini og groove med Kyrre Laastad

Vårt startsted var i Lobbyen med trommeslager Kyrre Laastad. Vi kom inn i lokalet til synet av Laastad, med ryggen til publikum, som får hendene bundet bak på ryggen av en av festivalens frivillige. Der forble de også i første del av konserten. Laastads bevegelser blir klønete og tvungne, kroppen forvridd, og musikken blir omtrent krampaktig. Den er stille, små punkter av lyd.

Etter litt kjemper Laastad seg løs fra tauene, og snur seg rolig mot publikum før han braker løs på en av de mest spennende trommesoloene jeg har hørt på lenge. Brått fyller trommene hele det lille lokalet med lyd, og han har vunnet tilbake kontrollen. Stilen nærmer seg nesten tradisjonelle jazzgroover, men samtidig er den mer primitiv og flytende, uten tempo eller puls. Det er som en uncanny valley av swing – nesten det samme gamle vi har hørt tusen ganger før, men fjernt og helt nytt på samme tid.

Så legger han plutselig fra seg trommestikkene og begynner å mane fram lyder som minner mest om hvalsang fra en av trommene, samtidig som han stryker en underlig messingdings over skarptromma. Slik sitter han en stund, kan hende det er havet han har manet frem, eller bare lyder for lydens skyld. Dingsen flyttes til en av cymbalene, hånda stryker over skarptrommeskinnet, men brått er det hele over. Laastad griper en cymbal, alt blir stille, og han smiler. Det var det hele, og vi tusler videre.

LES OGSÅ: Sterk åpning av Only Connect 2021

Natali Abrahamsen Garners støvsuger kan også synge

Vår neste konsert var med Natali Abrahamsen Garner inne i ReMida, et underfullt rom fylt av underlige biter med metall, gamle bokser, snodige anretninger i tre – og for anledningen et bord, noen bøker, to mikrofoner og en støvsuger.

Ja, en støvsuger. Og du skal være en forbanna flink utøver for at en støvsuger virker musikalsk meningsfylt. Det klarer Garner lett. Hun stikker støvsugeren til kinnet så leppene vibrerer i munnstykket og synger verdens underligste duett med seg selv gjennom støvsugeren. Lyden fra støvsugeren resonnerer inne i munnen hennes, og hun synger med klokkeklar røst over, og det funker som bare juling! Hun skjærer grimasen og spiller på hvor absurd det jo ser ut, og publikum humrer godt.

Etter dette går hun bort til et bord med to bøker på, og utforsker hvilke lyder det er som finnes i ting så assosiert med stillhet og ro som bøker. Det er en del, viser det seg. Hun slår på dem, drar fingrene over sidene, blar om hardt, og bruker de glatte sidene i den ene boka til å få frem et hvin som minner om Laastads hvalsang fra første konsert. Lydene virker som de kommer på tilfeldige tidspunkter, men så slår Garner nevene i begge bøkene og et elektronisk lydspor starter. Om de så var tilfeldige lyder og bevegelser, er de nå koordinert med lydsporet. Å se og høre henne smelle hendene ned i bøkene på tilsynelatende tilfeldige tidspunkter, og så finne ut at det var nøyaktig planlagt til et bassdrønn i lydsporet er som magi.

Siste del av Garners konsert sentrerte seg også rundt stemmen, denne gangen sendt gjennom en serie effektpedaler som manipulerer lyden på forskjellige måter. Blant annet bruker hun en ekkopedal til å lage et enormt vidstrakt klanglandskap, og blander inn andre lyder munnen lager enn bare stemmen for en helt spesiell effekt. Det er som å sitte inne i en bekk mens verdens mest langsomme fuglesang foregår over deg. Ekkoet hjelper også med å skape kontinuitet i musikken, og en slags call-and-response oppstår mellom Garner og effektene siden alle lydene hun lager repeteres rett etterpå.

Så forvrenger hun lyden, fjerner det fra det umiddelbart gjenkjennelige og drar det inn mot støy. Nærmere og nærmere bristepunktet, der lyden blir for mye, og så trekker hun det ned igjen. Hun puster inn i mikrofonen, lager en slags hjerterytme, og så svinner det hen. Også hun smiler, takker for seg, og vi blir sendt videre.

LES OGSÅ: En reise gjennom forfriskende lydlandskap

Frode Eggen sitt i et rom

Vår siste konsert var ved Frode Eggen inne i Rake, som fremførte Alvin Luciers legendariske «I Am Sitting In a Room», for anledningen oversatt til trøndersk: «Æ sitt i et rom». «I Am Sitting In a Room» går ut på at en utøver sier en kort tekst, lyden tas opp, og spilles av mot en mikrofon. Dette skjer uante mange ganger, og gradvis påvirker rommets resonante frekvenser lyden så mye at stemmen blir fullstendig ugjenkjennelig. Frode Eggen er jo mest kjent for karakteren Arnfinn i Telenors reklamer, men etter dagens konsert anbefaler vi ham glatt også som samtidsmusiker.

Litt etter litt forsvinner det menneskelige preget, og det kommer et punkt i stykket hvor man kan peile inn ørene både på ordene og på de resonante frekvensene. En stokket stund er stemmen til Eggen fremdeles tydelig, men den forsvinner gradvis. Ingenting skjer brått i «I Am Sitting In a Room», alle endringene er gradvise. Ett og annet ord dukker nå frem, men ingenting sammenhengende.

Så er talen forsvunnet, og lyden likner mest klangen av våte fingre som dras over kanten av vinglass. På samme måte som det ikke egentlig betyr noe hvilke bøker Garner bruker i sin musikk er det ikke ordene Eggen sier på starten av stykket som betyr noe, stykket handler om hva som skjer med dem, ikke hva de betyr.

Og så er konserten, og med den, festivalen over for vår del. Å få komme så nær utøverne i så små rom er en helt spesiell opplevelse, og dette er virkelig musikk som må oppleves live. Det er en kraft i rommene, en energi, som er pent umulig å gjenskape på opptak. Konsertstafett er et strålende godt konsept, og utøverne vi måtte i dag er virkelig noe helt utenom det normale.