Sterk åpning av Only Connect 2021

Åpningskonserten under Only Connect 2021 endte som en fantastisk kavalkade av nytenkning, variasjon og urframførelser, hvor verkene sto i sentrum.

Publisert Sist oppdatert

Det hele braker løs med Hyperprism av den futuristiske avantgarde-komponisten Edgard Varèse, framført av NTNU Sinfonetta. Varèse var en ledestjerne innen bruken av støy som musikalsk virkemiddel, og verket fra 1922 er på ingen måte et lite illustrerende eksempel på dette. Verket kan på veldig overfladisk vis beskrives som noen minutter med intenst støy fra slagverket og lange dissonerende akkorder fra blåserne. Dette kan lett tolkes som et uttrykk for den moderne verdens støy og kaos, noe flere Varése og flere av hans samtidige ønsket å uttrykke i musikken.

Samtidig er det noe vakkert over det hele. Mellom det aggressive slagverket og de gjennomtrengende akkordene, finnes det hint av korte lyriske melodier. Disse små glimtene av nynnbare melodier er spredt gjennom det relativt korte stykket, og er dermed enda mer virkningsfullt. Det hele gir assosiasjoner til lydsporet fra 1970-tallets sci-fi filmer, hvor vakre melodier bryter opp som rene sjeler i en støyende, dystopisk verden. Det at verket fremføres av noen av NTNUs fremste musikkstudenter i en av Trondheims beste konsertkirker, gjør dette til en opplevelse som neppe ville fungert like godt gjennom en skjerm.

LES OGSÅ: Lyden av 2021, dag én: Yter så jævlig etter evne, men dekker ikke alle behov

Risto Holopainens — Spirit Cooking (For Bourbaki)

NTNU Sinfonetta forlater scenen gjennom midtgangen til rungende applaus, og etterfølges av kveldens første urframføring. Organistene Magne Harry Draagen og Erling With Aasgård framfører svenske Risto Holopainens Spirit Cooking (For Bourbaki), sammen med folleyartisten Gyrid Nordal Kaldestad. Om du nå stiller deg spørsmålet «er ikke en folleyartist de som lagde lydeffekter i gamle tegnefilmer», så har du helt rett. For mens Draagen og Aasgård setter seg foran hvert sitt orgel — et på scenegulvet og et på galleriet — setter kaldestad seg ved et mikrofonforsterket bord. På bordet står det et par vannskåler, en linjal, to feilstilte reiseradioer, samt et sortiment med fløyter.

Orglene drønner gjennom kirken med massive akkorder. I likhet med Varése, er det også her et fokus på det dissonerende i begynnelsen. Tidvis minner musikken om skrekkfilmer fra Hammer Films på 1950- og 60-tallet, mens Kaldestads folley-improvisering minner om tegnefilmene fra samme tidsperiode. Etterhvert som stykket utvikler seg, mykner harmonikken opp i stadig større grad. Tidvis hører publikum referanser til Bach, mens jeg etterhvert får assosiasjoner til et The Legend of Zelda-spill jeg brukte altfor mange timer på rundt omkring 100 årsmarkeringen for unionsoppløsningen.

Den barnlige gleden jeg føler over assosiasjonene i orgelet, gjenspeiles hos Kaldestad. Med en utforskende lekenhet improviserer hun med de tilgjengelige lydeffektene over orgelakkordene. Hun blåser i vannet med et sugerør, og tenner en fyrstikk rett ved siden av mikrofonen. På et tidspunkt later hun til å ha gått tom for idéer, før hun plutselig tar fram en triangel og slår et enkelt slag på denne. I løpet av utforskningen hennes, tar jeg meg selv i å tenke at jeg aldri har tatt disse tegnefilm-effektene så seriøst. Samtidig som jeg tenker dette, spiller hun harde støt på en trompet-formet kazoo. På tross av disse lovnadene, er det tidvis mulig å skimte en slags usikkerhet og mangel på overskudd i Kaldestads musisering. Og når hun går bort til organisten for å hviske han i øret, er jeg usikker på om det er en del av stykket eller et kamuflert rop om hjelp i møte med stykkets konseptuelle vanskelighetsgrad.

LES OGSÅ: Arkitekturanmeldelse: Her kan du aldri mer gå naken til badet

James Saunders — you are required to split your attention between different sources

Fra lekenhet og alvor i skjønn forening, kommer NTNU Sinfonetta tilbake med rene ablegøyer. Verket you are required to split your attention between different sources av James Saunders, er noe av det mest unike og underholdende jeg har opplevd på en konsert noensinne. Konseptet er ganske enkelt: Musikerne har lært seg små musikalske fragment med spesifikke navn, som en stemme over lydanlegget kommanderer dem til å spille i en tilsynelatende tilfeldig rekkefølge. De ulike musikerne blir bedt om å spille ting som «steam», «the Broken Valve» og «the small dog».

Etterhvert som stykke utvikler seg, begynner musikerne å benytte seg av fløyter, spraybokser, ark og sin egen sangstemme for å kunne tilfredsstille den usynlige stemmen. Det hele minner om en slags kombinasjon av George Orwells 1984, NRK-serien Norges Tøffeste og den oppvarmingsøvelsen hvor gymlæreren ropte ut kommandoer, mens elevene løp i ring. I lyttende øyeblikk var jeg usikker på om dette skulle være samfunnskritikk eller satire. Det ble derimot åpenbart da stemmen kommanderte musikerne til en slags aerobic-aktig veksling mellom bjelle og fløyte, før musikerne fikk en pause til lyden av cheezy muzak over lydanlegget. Da innså jeg at dette er et prakteksempel på en komponist som bruker humor som et virkemiddel, uten at det gjør stykket mindre interessant.

I andre halvdel av konserten endrer formatet seg radikalt.

LES OGSÅ: Regjeringen bidrar med 10 millioner til nybyggprosjektet

Joel Hynsjös — Allt hva jag har med mig

Den er like mye utstilling som konsert, med Jodie Roses Signal on the Silver Bridge og Joel Hynsjös Allt hva jag har med mig som representanter av lydkunstens snodige verden. Lydkunst ligger helt i gråsonen mellom musikk og, vel, kunst. Roses installasjon er plassert i Vår Frues Kirkes klokketårn, og er basert på vibrasjonene i konstruksjonen til tre norske gangbroer. Hele tårnet fylles av et veld av manipulerte, industrielle lyder som resonnerer i hele tårnets høyde, og lydlandskapet som kombinasjonen mellom tårnet og installasjonen skaper likner ikke noe annet jeg har hørt.

Hynsjös Allt hva jag har med mig er nesten den rake motsetningen til Roses installasjon. Hvor den er stor og resonant, er Hynsjös stillfaren og tilbakeholden. Hele greia består av en koffert Hynsjö har fylt med høyttalere, batteri, datamaskin, og opptak av menneskelige stemmer. Det er sprakete, stemmene dukker frem og forsvinner, de er fordreide gjennom elektronikken, men er alltid gjenkjennelige som noe menneskelig.

Det mest fantastiske øyeblikket for min del under denne utstillingen midt i konserten kom da jeg stod i døråpningen av kirka og forsøkte å lytte til begge to samtidig. Kontrastene mellom de to, Hynsjös fordreide stemmer på den ene siden og Roses industrielle katedral på den andre ble liksom et tredje kunstverk i seg selv. Når et helikopter også til alt overmål fløy over oss og druknet begge installasjonene i støy ble det en del av opplevelsen det og, til tross for at helikopteret på ingen måte hadde plan om å delta i utstillingen.

LES OGSÅ: Debatt: Bør vi være mer opprørske?

Chaya Czernowins — Adiantum Capillus-Veneris

Vi trakk etter hvert tilbake inn i kirkerommet for avslutningen av kvelden, ved Trondheim Vokalensemble. Og allerede fra første stykke, Chaya Czernowins Adiantum Capillus-Veneris er det klart hvorfor de kaller seg et vokalensemble og ikke bare et kor. Adiantum Capillus-Veneris er et ekstremt stille stykke musikk, som bruker pusten og lyden av hvordan vi puster like mye som den bruker sangen. Foran oss står to sangere og viser frem alle mulighetene som ligger i pusten, fra gisp til hvesing til nesten white-noise-statisk. Det kan hende jeg ble påvirket av rommet vi satt i, men den ordløse sangen som tidvis avløser pusten har en slags sakral ro over seg. Og siden musikken er så stille tvinges vi til å lytte etter lydene som kommer fra publikum – blafringen i et program, et knirk i en benk, noen som hoster.

Etter den siste tonen dør vekk kommer resten av Trondheim Vokalensemble også på scenen, og når du ser åtte sangere komme på scenen med hver sin megafon er det åpenbart at dette ikke er den samme, gamle korsangen. Kåre Kolbergs Plym Plym er et av de mest absurd morsomme korstykkene jeg noensinne har hørt. Det er spastisk, satt sammen som en kollasj av lyder, toner og gester. Ett øyeblikk står alle og roper og kjefter, så stemmer en av sangerne opp, og hele kirkerommet bader i de mest fantastiske klanger, så er de like raskt tilbake i en elv av små stavelser og avklipte setninger.

Mimikken til vokalensemblet er det som virkelig gjør stykket. For at det skal være noen mening i kollasjen må utøverne også gi seg med, og gå med på hvor absurd musikken er, men samtidig ikke overdrive og gjøre en farse av det hele. Når tenor Magnus Fremstad noen sekunder står og deklamerer noen setninger inn i megafonen mens det rundt ham foregår et kaos av nynning, skravling og roping er det hans fullstendig seriøse og overbærende blikk som gjør at det faktisk funker.

LES OGSÅ: Rekordmange vil spille med Aleksander

Requiem for Mimi and Other Women Who Died in Opera

Konsertens avsluttende nummer har definitivt den mest øyeblikkelig morsomme tittelen – Requiem for Mimí and Other Women Who Died in Opera. Stykket er skrevet spesielt for festivalen av Rebecka Ahvienniemi, og er en dødsmesse for alle kvinnekarakterene som har blitt tatt livet av på operascenen – karakterer som ikke finnes for noe annet formål enn at vi skal sørge over dem. Navnet har stykket etter Mimí, hovedkarakteren i operaen La Bohéme som dør av sykdom i en av operaverdenens tristeste og nydeligste finaler.

Musikken er utrolig spennende, og trekker inspirasjon fra en drøss kilder, blant annet katolsk kirkesang og Sally Potters kortfilm Thriller, men klarer fremdeles å stå på egne bein. Den sklir aldri ut i det moderne korets klisjéer – spesielt de enorme, tette klangene til komponister som Eric Whitacre og Knut Nystedt er mer eller mindre fraværende, og Requiem er et nydelig originalt pust i en sjanger som ellers har lett for å fryse fast i et par ting som liksom alltid fungerer.

Igjen er det et element av dramaturgi over musikken. Damestemmene kles opp i rollen som Mimi og etterforsker sin egen død, mens mennene virker som de skal være enten døden eller de mannlige komponistene som ikke lot kvinnene komme til sin rett. Og igjen finnes det punkter av absurd komikk. En av de siste delene i stykket er en dialog mellom Mimí og Musetta, en annen karakter fra La Bohéme, og å høre noen av Norges ypperste sangere stå i et kirkerom og messe “They like my boodie, my boodie”, er en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.

Alt i alt leverte Only Connect og nyMusikk en nydelig god åpning på festivalen. Konserten viste virkelig spennet i samtidsmusikken, fra Edgar Varese, som er nesten for en klassiker i sjangeren å regne, til de ømme lydene i Adiantum Capillus-Veneris og videre i alt de leverte. Og fremfor alt viste konserten hvor absurd og komisk samtidsmusikk kan være. Vi sier oss høyst fornøyde, og gleder oss til å høre neste konsert.