Trommis Hans Hulbækmo og saksofonist Mette Rasmussen.
Trommis Hans Hulbækmo og saksofonist Mette Rasmussen.

Only Connect 2021:

En reise gjennom forfriskende lydlandskap

Dobbelkonserten med Cikada strykekvartett og Trondheim jazzorkester testet grenser for både dynamikk og instrumentbruk, så vel som publikummets ører.

Publisert Sist oppdatert

— Det er binders vi fester på strengene… Da er dere advart.

Slik introduserer fiolinist Odd Hannisdal kveldens første sett, mens resten av Cikada strykekvartett preparerer sine instrumenter. Denne noe selvironiske kommentaren, ender i grunn opp med å beskrive denne helaftenen på tampen av Only Connects andre dag. Kvelden åpner med to spektralistiske verk for strykekvartett og elektronikk — Clara Iannottas Dead wasps in a jam jar (iii) og Rebecka Ahvenniemis Tacit-Citat-ion. Spektralisme kjennetegnes av det å utforske instrumentenes klang, og Dokkhuset fylles av glassaktige teksturer da kvartetten setter til verks på Dead wasps in a jam jar (iii). Stykket eskalerer i intensitet, med stadig større innslag av elektronisk støy og utforskning av de preparerte instrumentene. Tidvis er det lett å glemme at en hører fiolin, bratsj og cello, da det elektroniske lydbildet heller gir assosiasjoner islandsk postrock a lá Sigur Ros og avantgarde-rockeres eksperimentering med gitarstøy. Men på tross av den atonale støybruken, er det noe utrolig vakkert over de fascinerende teksturene som samspillet mellom musikere og elektronikk resulterer i.

UD dekket også åpningen av Only Connect: Sterk åpning av Only Connect 2021

Denne utforskningen av instrumentene fortsetter i kveldens andre verk, Tacit-Citat-ion. Istedenfor glassaktig klangutforsking, framkaller Ahvenniemis komposisjon assosiasjoner til fuglesang. Her er det ikke lenger snakk om aktiv utforskning av statiske klanger, men heller en eksperimentering med hvordan instrumentenes naturlig spillemønster kan skape ulike lydlandskap. Bruken av ordet landskap er kanskje det mest beskrivende for både Dead wasps in a jam jar (iii) og Tacit-Citat-ion. Ingen av verkene later til å ha stor interesse av melodi eller harmonikk. De har derimot en evne til å skape en forheksende atmosfære, og ta lytteren med til en verden langt utenfor kveldens konsertarena. Denne forhekselsen fanger hele publikum, og kommunikasjonen mellom lytter og musiker er til å ta og føle på. Dette høres kanskje ut som en klisje, men sjelden har denne klisjeen vært mer beskrivende enn denne fredagskvelden.

Lyden av 2021 foregikk også denne uka: Yter så jævlig etter evne, men dekker ikke alle behov

And now for something completely different: Trondheim Jazzorkester / Anna Webber

Pandemien har satt et tydelig preg på Only Connect, med både hyppige avgjørelser rundt fysisk versus digital gjennomføring og bytte av vertsby fra Oslo til Trondheim. Det har også satt preg på Trondheim Jazzorkesters planlagte bestillingsverk fra den tyske komponisten Anna Webber. Grunnet innreiserestriksjoner, må dette internasjonale samarbeidet løses ved Webber og hennes trio på forhåndsinnspilt video. Men det som burde være en krykke, blir derimot et mektig virkemiddel. Produksjonen og effektbruken i videoen fra Berlin, med hyppige kutt og psykedeliske filter, står i stil til den intense friimprovisasjonen som foregår mellom scene og skjerm.

Anmeldelse av trippelkonsert fra Lyden av 2021: Godt og blandet på Byscenen

Å lytte til frijazz og nymusikk er definitivt et overskuddsprosjekt. Det krever utrolig mye av både musiker og publikum. Musikken er lite intuitiv for lytteren, og det blir publikums oppgave å finne logikken i det kaoset disse virtuose utøverne framfører. Men med litt innsats åpenbarer mønstre seg. Måten trommeslager Hans Hulbækmo samspiller med saksofonist Mette Rasmussen, på tross av Klaus Holms skrikende klarinett forsøk på å kapre oppmerksomheten. Eller hvordan Heiða Mobecks bruk av samplet fuglekvitter og Ida Løvli Hildes trekkspill skaper et fyldig klangteppe over intense støtt og skrik fra de andre instrumentene.

Anmeldelse fra Lyden av 2021: Kaffe og kraut

På tvers av landegrenser, fyller de to ensemblene hver lille millimeter av lydbildet med fascinerende uttrykk og detaljer. Dette inviterer lytteren til å virkelig oppleve og ta del i musikken på en måte få andre uttrykk evner. I motsetning til manges opplevelser av digitale virkemidler siden mars 2020, fungerer det forrykende godt i hendene på noen av Norges mest begavede improvisatører. Tidvis føles musikken som om den har låst seg fast i sjette gir, på tross av en pågående oppoverbakke i lytterens ører. Det blir da desto mer virkningsfyllt da ensemblet omsider roer seg sakte ned, og jeg som lytter endelig kjenner at skuldrene mine senkes. De siste to minuttene av settet — hvor kun luft som blåses toneløst ut av en saksofon og sporadiske plukk på kontrabassen kan høres — er noe jeg kun kan beskrive med tittelen på Frank Zappas mesterverk «Blessed Relief».

Mer musikk fra Under dusken finner du her!

Ida Løvli Hilde
Ida Løvli Hilde