Urfremføring og urfolk
Midt i den kjipeste delen av januar minner ‘Åtte årstider’ oss på at våren alltid vil komme.
Vinteren har kommet for fullt til Trondheim. Snøen har allerede ligget i et par måneder, og de fleste av Trondheims studenter gleder seg antageligvis til vårens fuglesang og varme solstråler. Men, det er ikke så sikkert at vinteren umiddelbart oppløses av kvikklunsj og påskegodt. Mens de fleste av oss er vant til å telle fire årstider, teller samene nemlig dobbelt så mange. Dette ligger til grunn for Andreas Håkestads verk ‘Åtte årstider’, urfremført med urfolk på Dokkhuset med barokkensemblet Capella Petri og Johan Anders Bær på joik, tale og litt strupesang. Hver av de åtte årstidene har sin egen sats, og med verkets blanding av velkjent barokkstil og moderne improvisasjon får vi en konsert preget av både mangfold og syklus. Årstidenes myke overganger står i sentrum for et stykke som utvikler seg gradvis på en måte som gjør overgangene nesten usynlige.
Capella Petri, oppkalt etter Petter Dass, bør være et kjent navn for de som er interesserte i Nord-Norges klassiske musikkmiljø. Ensemblet, som stammer fra Narvik, regnes som Nord-Norges mest veletablerte barokkensemble. Helt siden deres debutkonsert i 2005 i Bodø Kirke har de utviklet et mangfoldig repertoar som befinner seg i krysningen mellom norsk og kontinental musikktradisjon. Johan Anders Bær, med sin lange erfaring innenfor samisk musikk, stiller sterkt med joik og bidrar til å plassere musikken trygt inn i Sápmis musikk- og naturlandskap.
Konserten begynner lyst og optimistisk med sommertoner. Johan Anders Bær introduserer årstidene som de kommer med poetiske beskrivelser på både norsk og samisk. Musikken er godt plassert innenfor barokkens tradisjon, men leker lystig med tonene slik reinsdyrkalvene springer rundt i sommverviddenes grønne lier. Når vi beveger oss inn i høsten tar verket en mørkere vending, men finværets optimisme består. Sakte men sikkert inntar vinterens toner salen med dens militærdisiplin og mørke, før vi igjen beveger oss mot våren i det de første solstrålene beveger seg over horisonten. Vi avslutter der vi startet, med lystige og lekne sommertoner med optimisme og harmoni.
Ettersom hver av satsene bygger på hverandre har verket en tydelig syklisk form preget av milde overganger. Her er det få overraskende elementer, kanskje med unntak av et par strupesangseksjoner som likevel glir godt inn i verkets helhet. Som lytter føler man seg oppfordret til å iblant stoppe opp og reflektere over verkets utvikling slik som årstidenes myke overganger ikke alltid er like merkbare. Dagene blir kortere for å så bli lengre, snøen faller og blir borte igjen, sola forsvinner bak horisonten og de første solstrålene gir slutt på mørketida.
Det er vanskelig å ikke bli påmint klimautfordringene i det man hører svingningene mellom de ulike årstidene og de dissonerende elementene som hentyder til kommende utfordringer. Spesielt relevant er fokuset på den samiske kulturen og deres forhold til naturen. Musikken er en invitasjon til å reflektere over årstidenes betydning og naturens syklus. I en tid der ekstremvær og miljøødeleggelse kommer i stadig større fokus, er musikk som minner oss på naturens kraft viktigere enn noensinne. Våren vil kanskje alltid komme, men bare hvis vi stopper opp og lytter til den.
LES OGSÅ: Natur, klimakrisen og musikeren som aktivist
