Killer Kid Mozart - There’s a Psycho Behind the Wheel

Killer Kid Mozarts andreplate er ambisiøs, ærlig og fengende, men gjør noen feiltrinn.

Publisert Sist oppdatert

2019 var et godt år for norsk emosjonell powerpop. Oslo-baserte Spielbergs fikk internasjonal oppmerksomhet med debutplaten, og selv om Killer Kid Mozart ikke nådde samme kommersielle høyder, viste også de på sin debut For the Night at selv karer fra trausteste Mjøsregionen kan servere oppløftende, hjerte-utenpå-skjorta rock på linje med de beste.

På oppfølgeren There’s a Psycho Behind the Wheel segmenteres mye av sounden fra debuten, men det er noen forskjeller. Produksjonen heller litt mer i retning av Japandroids Celebration Rock, med fyldigere gitarer og et mer rocka driv i trommene. Bandet har et nytt intensitetsnivå, og det merkes i låtskrivingen. En ropende vokal der tonene holdes lenge, dynamisk og flittig gitararbeid, og solid koring i refrengene, gjør at låter som «Hey Julian», «Late Night Doubting» og «Though You Should Know» umiddelbart biter seg fast. «The Underdog» er et høydepunkt, der den intense vokalen og «whoa»-stemningen i refrenget treffer perfekt. Dette er vemodighet og glede i herlig katarsisk forenlighet, akkurat det man vil ha fra denne typen rock.

Også de roligere partiene treffer stort sett bra. Midtsporet «Killer Kid Mozart» er markant seigere, men energien opprettholdes med oppløftende refrenger og synth til å gi låten fylde. Det samme kan sies om den svært nøyaktig navngitte avslutningslåten «The End», bare at det her er saksofon som gir låten et lite piff. Det merkes at Killer Kid Mozart ønsker å eksperimentere og utvide lydbildet, og stort sett betaler det seg. Låtene på andreplaten er ambisiøse, og har en direkthet og intensitet som gjør det vanskelig å ikke la seg fenge.

LES OGSÅ: Girl in red - If i could make it go quiet

Samtidig kan det virke som om vokalen strekker seg litt langt. Mer intensitet og langtrukne toner gir definitivt et ekstra gir i refrengene, men på versene virker det noen ganger som om vokalist Hallvard Bonden er litt usikker på hva han skal gjøre. På flere punkter følger han den samme stakkato, opp-og-ned strukturen. «Start It Up», «Hey Julian» og «Thought You Should Know» ender alle opp med å ha svært lik struktur i versene, og gjør låtene noe ensformig. I tillegg oppleves det som noe simplistisk, og fører til noen kleine tekstøyeblikk. Dette er nok voksesmerter hos en vokalist som prøver seg fram, for «The Underdog» og «The End» viser at han har en solid stemme som evner å bære.

Alt i alt leverer Killer Kid Mozart en andreplate som både er ambisiøs og storslagen, og som leverer på punktene man vil ha. Her er det intensitet og ærlighet satt til fengende refrenger, og energinivået og driven opprettholdes gjennom det hele. Selv med noen vokalmessig feiltrinn er dette en solid utgivelse, og definitivt verdt en spinn for alle som føler behovet for emosjonelt utløp en gang i blant.

LES OGSÅ: Xalomon – SLIMO