Pom Poko etterlater seg en gledesboble

Det er mye usikkerhet rundt konserter om dagen, og for Pom Poko kan turneen tilknyttet andreplaten Cheater fort bli redusert til en håndfull steder i Norge med høy fare for kansellering. Da er det i det minste fint at konserten i Trondheim, bandets fødested og hjemby i flere år, lar seg gjennomføre.

Selv om konserten gjennomføres, er alt langt fra normal. Koronatiltak som sitteplasser og avstand går ikke akkurat hånd i hånd med en tradisjonell konsertopplevelse. Denne dissonansen er både arrangøren og bandet klar over, og de har tatt grep. I stedet for å benytte seg av scenen i Storsalen, har de rigget opp på gulvet med tepper. Dette er en smart avgjørelse, da det bringer bandet nærmere publikum og gir følelsen av en intimkonsert.

Bandet er også klar over at situasjonen er litt rar, og anerkjenner dette til en viss grad. Vokalist Ragnhild Jamtveit sier hun føler seg som en konferansier, og de åpner for spørsmål fra salen. Gitarist Martin Tonnes høflige forklaring til en nysgjerrig publikummer om at han bestilte den blå kjelederessen sin fra England og at den hadde lang leveringstid, er helt klart et uvanlig konsertøyeblikk, men det bidrar til å lette på stemningen. Pom Poko er en sjarmerende gjeng, og de takler dette bra gjennom hele konserten.

LES OGSÅ: Pom Poko - Cheater

Ellers er det ikke mye som tyder på at noe er unormalt. Setlisten er akkurat som man kunne ha forventet, og bandet tar oss gjennom både høyenergiske og bråkete låter som “My Candidacy” og “Look”, og mykere låter som “Danger Baby” og “Body Level”. Kikker man seg rundt kan det fort virke litt absurd at Pom Poko kjører på med sin energiske og fargerike musikk foran tribunene, mens det sittende publikummere gjør sitt ytterste for å nikke med til takten, men denne følelsen vedvarer ikke lenge.

Det som umiddelbart slår meg er hvor utrolige dyktige musikere Pom Poko er. Vokalen, den frenetiske riffingen, og de stadige tempoendringene, sitter som et skudd. Når man legger til en upåklagelig miks, blir konserten en fantastiske lytteropplevelse. I tillegg er det tydelig at dette er et band som ikke har spilt mye live den siste tiden, og er overlykkelige over å kunne gjøre det.

Publikum må kanskje holde seg sittende, men Pom Poko gir bånn gass og storkoser seg. Energien smitter over på publikum, og jeg smiler fra øre til øre av å se vokalist Jamtveit løpe rundt med kubjelle under “Follow the Lights”, og trommeslager Ola Djupvik spille så trommesettet faller fra hverandre.

LES OGSÅ: Lokoy - Badminton

Det har nok sjeldent vært vanskeligere å være et rockeband enn nå om dagen, men Pom Poko gir blanke. De gjør ingen modifikasjoner, og leverer en kompromissløs konsert full av energi og glede for musikk. Etter en pangavslutning med klassikerne “It’s a Trap” og “If U Want Me 2 Stay” takker bandet for seg til stor applaus. Publikum blir sittende et par minutter i gledesboblen Pom Poko har etterlatt seg, før munnbindet må på og hverdagen kommer brasende tilbake.