<b>Knausgård: </b>Dersom noen skulle ha skrevet en biografi om Satan, så kunne det vært Knausgård.
Knausgård: Dersom noen skulle ha skrevet en biografi om Satan, så kunne det vært Knausgård.

Satire:

Djevelens innerste indre

Knausgårds nye Satan-biografi gir en sjelden innsikt i mannen bak hornene.

Publisert

Det er blitt «in» å skrive om det onde i norsk litteratur. I fjor sommer slapp Erlend Loe Helvete, og nå har Karl Ove Knausgård endelig fulgt opp. Siden siste bind av Min Kamp kom ut i 2011, har det nemlig vært mistenkelig stille fra den kanten. Nå vet vi derimot hva Knausgård har bedrevet de siste ni årene: Morgenstjernen er et sårt og ektefølt portrett av selveste Mørkets fyrste.

Satan, Lucifer, Beelzebub, Djevelen, Fanden og Morgenstjernen – kjært barn har mange navn. Knausgård foretrekker sistnevnte, selv om han også anvender en hel rekke mindre høytidelige kjælenavn; deriblant Lu, Stjerna, Bubb og Mefisto. Historien om Djevelen – fra verdens skapelse via Edens hage til Jesus i ørkenen – er velkjent for de fleste nordmenn i dag. Derfor fokuserer Knausgård hovedsakelig på hva som ikke kommer frem i Bibelen, der Djevelen jo hovedsakelig fremstår som en småsur sadist med høygaffel. Gjennom en rekke dybdeintervjuer har Karl Ove åpenbart lært Fanden å kjenne.

KOMMENTAR: Klassisk musikk er ikke en død sjanger

Alle som har opplevd mobbing og utenforskap vil nok sympatisere med Djevelen slik han fremstår i Morgenstjernen. En annen av Djevelens mange biografer, John Milton, har allerede beskrevet sitt subjekt mot dette bakteppet, men Knausgård går enda lenger, og skildrer Djevelens innerste indre. En rekke bikarakterer er forsøkt anonymisert, men den skarpe leser forstår ganske raskt hvem det egentlig dreier seg om. Én av dem er den unge, gammeltestamentlige Gud, som fremstår i et særdeles dårlig lys. En annen er Jahn Teigen.

Iblant synes jeg likevel Knausgård går litt vel langt i beskrivelsene sine. En biograf bør jo forholde seg til sitt subjekt slik en biolog til et dyr – med en kjølig interesse. Knausgård nærmer seg derimot selve Dyret med en litt for synlig entusiasme. Verst er det når Karl Ove fullstendig ser ut til å glemme at han skriver biografi, og heller begir seg ut på lange bønner til mørkets fyrste på en skråsikker latin: «Princeps tenebris aeterna: deus occiditis! Magister dixit quod fiat obscurum mea ultima culpa, piccus, piccus, COLLOSSUS PICCUS!» Faktisk består kapittel 2, 19 og 48, samt begge etterordene, utelukkende av latin (Oktober forlag har antakelig kviet seg for å legge ved fotnoter.)

Uten alle disse invokasjonene ville Morgenstjernen vært hyggelig lektyre for hele familien. Men da ville også det endelige sidetallet blitt ganske mye lavere enn det svært passende 666. Anbefales!

LES OGSÅ: Her er vinneren av Studentenes fredspris 2021