Jordan Sand og Tor Haugerud i musikkens grenseland

Du veit aldri helt hva som kommer når det er konsert på Dokkhuset. Aller minst når det som står på scenen når du kommer inn døra er et trommesett, en kontrabass, en laptop, og en gammel Singer-symaskin.

Stolt introduserte en synlig glad Arild Schei Jordan Sand og Tor Haugeruds solo-/duokonsert, en bunnløst kreativ og fullstendig upretensiøs konsertopplevelse for oss i salen.

Først satte Tor Haugerud seg alene bak trommesettet. Haugerud har vært en bauta i Trondheims jazzmiljø i årevis, og denne kvelden beviste han hvorfor. Endeløst kreativ troner han der oppe, og tilsynelatende kommuniserer han med en urkraft bare han kan høre. Det begynner stille, søkende. Visper over cymbaler, punktert av basstrommedrønn.

LES OGSÅ: På Smerz' debutalbum er det langt lettere å sette pris på albumets spennende produksjon enn det er å nyte det som helhet

Så stiger det. Han lytter til skinn og cymbaler, og spør dem hvilke lyder de gjemmer. Det er tydelig at Haugerud har en helt egen fascinasjon for lyd, og en slags sakral stemning hviler over det hele. Tilbedelse av lyd for lydens egen skyld. Brått blir energien for stor, han reiser seg – ikke brått, men gradvis, sakte, og gyver løs på trommene.

Så kommer Jordan Sand opp på scenen og plukker opp kontrabassen. Plutselig endrer ting seg fullstendig. Sand er mer spontan, hun viser fram «ninja-bassingen» hun har blitt kjent for, og kombinerer det med en helt egen åpenhet og en slående sårbarhet. I solosettet sitt vever hun sammen sitt eget musikalske håndverk med morens syhåndverk, og det er her hun tar i bruk den gamle symaskina. Du skal være en veldig god musiker for at det blir en naturlig del av konserten din. Hun er intenst personlig, og snor seg hele tiden rundt kontrabassen. Spastisk, hun kjemper mot den, kjæler med den, er bundet til den, støtter seg til den. Buehårene hagler.

Og mens alt dette foregår står Tor Haugerud bak henne og danser – noe de åpenbart ikke hadde planlagt, siden Sand snur seg og ler når hun fanger ham i en forknytt kroppspositur.

LES OGSÅ: Over 1100 studenter meldte seg på vennespleising på Samfundet

Sånne konserter har rykte på seg for å være i overkant «kunst», men ikke et øyeblikk føltes det som at de på scenen hadde noe de skulle bevise, eller hadde noe overlegenhetskompleks overfor publikum. Det var rått, ektefølt, spontant, direkte. Dette var musikk som musikerne måtte lage fordi den brant inne i dem. Ikke for å holde lysene på hjemme eller for å fylle stadioner, men fordi livene deres hadde vært mindre fullendt hadde de ikke gjort det.

Om det er én ting jeg skulle ha pirka på med konserten, er det at solouttrykket til Jordan Sand uteble. Hun er så intenst bra i singer-songwriter-hjørnet, og jeg higet veldig etter å høre mer av det. Men det vi fikk presentert her i stedet er så hinsides rått at jeg klarer å bite det i meg.

Ett øyeblikk definerer denne konserten for meg. Før siste låt snur Jordan seg til Tor og sier «let’s try something», og fisker fram et lydspor fylt av trafikklyd. Begge åpner ørene fullstendig, og improviserer. De spiller på hverandre, på båndet, på seg selv. Utemmet, rå musikk skyller over publikum.

Aldri før har det vært så kjipt at publikum ikke var gira på ekstranummer.

LES OGSÅ: Slik er planene for vaksinering av studentene