Juni Habel – All Ears
Med enkelte feilsteg, leverer Juni Habel intim, kjølig og solid folk på sitt debutalbum.
Debutalbum er like spennende hver gang. Det er alltid en liten overraskelse hva man får, når en helt ny artist som introduserer seg selv og viser oss hvem de er gjennom musikken sin. Juni Habel har her sluppet sitt eget debutalbum, All Ears, og det som et relativt nytt og ubeskrevet blad innen den norske folk-scenen. Med sin minimalistiske stil, etablert på tre singler opp til albumet, er dette vårt første innblikk i hva Juni Habel har å tilby på en full LP.
Det er ikke så rent lite, for selv om instrumenteringen er sparsom og tilbaketrukken klarer All Ears ofte å skape en stemning som likevel opptar oppmerksomheten. Albumet starter spesielt godt. Låter som «Surrendering» og «Run Dry» setter tonen for resten av albumet, hvor den gjennomgående trenden er at Habels stemme, myk og litt lav, legges oppå intrikat gitarspilling og en cello, og sjeldent noe annet. Spesielt celloen gjør mye for låtene. Den utsmykker dem og bidrar med ekstra dybde og fylde, uten at den virker skjærende eller går utover albumets intimitet på noe tidspunkt.
ANMELDELSE: Cezinando brilijerer i sin første bok
Man kan si mye av det samme om resten av albumet. «Demons» er en låt som bemerker seg spesielt, med et litt annerledes lydbilde enn de andre låtene. Den er mystisk og urolig, med et litt høyere tempo enn resten av albumet, som gir den ekstra intensitet. Dette skjer uten å gå for langt vekk fra albumets stemning og stil, slik at låten passer lett inn albumets glidende flyt. Man lar seg imponere av Habels låtskriving, da hun leverer låter som er minneverdige til tross for en minimalistisk stil som fort kunne ha gjort dem kjedelige og tomme.
Man kan ikke alltid lykkes like godt, og selv om All Ears er imponerende ganske konsistent ender midtseksjonen av albumet, like før «Demons», opp med å falle litt flatt. Spesielt «My Love (Is A Crazy One)» stikker vondt ut. Den er enklere i både struktur og lyrikk, benytter seg litt for ofte av nynnende vokaler, og ender opp med være ensformig og repeterende, der delene som repeteres ikke er særlig spennende.
LES OGSÅ: Inga fyller byen med kunst
Men, selv om midten svikter litt består både starten og slutten av intime og solide folk-låter. Juni Habel har med All Ears lagd et album som er mykt og stille, men fylt med nok, slik at det blir interessant, passende til en kjølig skogtur en tidlig høstmorgen. Hun viser gode evner til låtskriving, og det er liten grunn til å ikke se fram til hvor hun går videre fra dette i framtiden.
