De 23 beste albumene fra 2023
Tradisjonen tro har musikkredaksjonen stemt over, kranglet om og kommet frem til de mest spennende albumene fra året.
Som tidligere år kan også musikkåret 2023 by på mye godt. Der det er lett å rote seg bort i en labyrint av utallige utgivelser, har musikkredaksjonen igjen navigert oss gjennom en rekke album og kommet frem til de 23 vi anser som de beste. Listen kan by på alt fra amerikansk pop til japansk minimalistisk ambient og trøndersk deathdoom. Dette tradisjonsrike samarbeidet innad i redaksjonen er noe vi på alle måter ønsker å dele med dere, kjære lesere, i Under Dusken.
– Even Kaushik, musikkredaktør
Caroline Polacheck – Desire, I Want To Turn Into You
Amerikanske Caroline Polachek, som kanskje er mest kjent for låten «So Hot You’re Hurting My Feelings», sparket tidlig fra seg i februar med utgivelsen av Desire, I Want To Turn Into You. Til tross for at Desire kom ut tidlig på året, står det igjen som ett av de absolutt beste pop-albumene fra 2023. Albumets semi-eksperimentelle produksjon og Polacheks akkurat passe varierte stemmebruk gjør albumet særdeles tilgjengelig for enhver, samtidig som Desire også har flere spennende elementer for å tilfredsstille de mest ihuga musikknerdene. Sjangerspriket mellom låter som på den flamenco-inspirerte «Sunset» og den bassdrevne, nesten dystopiske «Smoke» er gigantisk, men passer likevel helhetlig godt inn på albumet. Desire, I Want To Turn Into You er simpelthen et 45 minutter langt lydlig behag.
– Even Kaushik
Cezinando – Sprengkulde
Cezinandos femte album Sprengkulde er et halvtimes mesterverk, og på samme bølgelengde som tittelen er albumet kaldt, hemningsløst og knallhardt. I åpningslåta synger han «Nå leker vi med helt nye regler» – artisten markerer at vi kan vente oss noe nytt. Cezinando tar en ny retning, og der vi på Noen ganger og andre og Et godt stup i et grunt vann tidvis fikk se en mer pop-vennlig Cez, virker dette albumet som en hunger etter noe nytt og mer søkende enn popballader, noe han ikke lenger trenger å bevise at han mestrer. Musikken er mer innviklet enn tidligere, med et svært detaljrikt og tidvis tekno-inspirert lydbilde fremkalt av sin faste produsent Ole Torjus Hofvind. I kjent stil har tekstene mye selvironi og symbolikk, og på albumet fremstår han selvransakende idet han skildrer sitt kontrastfulle image. Albumet markerer en ny æra for Cezinando, og Sprengkulde er definitivt ett av årets beste album, et album som reetablerer artisten som en av gigantene i norsk musikk.
– August Alver Solli
Susanne Sundfør – Blómi
Seks vårer har passert siden sist Susanne Sundfør var plateaktuell. Siden da har Sundfør og co pleiet det vakre prosjektet som har blitt Blómi. Det er åpenbart at Sundfør står i en særklasse hva gjelder låtskriving, og hun har med dette albumet skapt noe av det fineste materialet hun har gjort, til dags dato. På harmonisk vis flettes en rekke uttrykk sammen i en helhetlig fortelling som søker å si noe mer om oss selv med naturen som bakteppe. Det er nemlig harmoni som er stikkordet etter å ha hørt gjennom Blómi. Lydbildet på albumet er ett man raskt forsvinner inn i, der det organiske får stort spillerom og bygger opp under albumets tematikk ved hjelp av fuglekvitter og mystiske meditasjoner om livet. Albumet yter også en personlig nerve med innspill av tekster fra både familie og venner. Blómi er med andre ord et svært allsidig album som rommer mye og gir fra seg nye hemmeligheter ved hver lytting.
– Simen Almaas
Yussef Dayes – Black Classical Music
Solodebuten til den britiske trommeslageren Yussef Dayes forteller om oppvekst og tilhørighet. Om Windrush-generasjonen som etablerte seg i England, alt de tok med seg og alt de la igjen. Om å være kompromissløs og finne sin stemme. Om å se neste generasjon vokse opp i den nye kulturen man har vært med på å forme. Og alt blir fortalt nærmest uten ord. Dayes lyriske trommespilling, like følsom som den er eksplosiv og satt i kontekst av et knippe strålende musikere, blir til Black Classical Music. Moderne jazzmusikk preget av å ha blitt til i et flerkulturelt London. Musikken er blant annet inspirert av soul, funk, reggae og annet man hører på britiske dansegulv, med dype røtter i tradisjonen uten å mangle modernitet. Dette albumet er lett å la seg rive med av og er uten tvil blant årets beste.
– Simon Thingnes
Armand Hammer – We Buy Diabetic Test Strips
Billy Woods og E L U C I D, bedre kjent som den abstrakte hiphop- duoen Armand Hammer, er ute med sitt sjette album We Buy Diabetic Test Strips. På albumet går Armand Hammer i en enda mer abstrakt og eksperimentell retning enn de har gjort på tidligere album, men med den samme dystre tematikken. JPEGMAFIA er kreditert med produksjon på låter som «Woke Up and Asked Siri How I’m Gonna Die» og bidrar til albumets industrielle og futuristiske lyd. Samtidig som albumet kan virke dystert i starten, balanseres det med mer energiske låter som «The Gods Must Be Crazy». We Buy Diabetic Test Strips er et urovekkende album og et absolutt høydepunkt innen abstrakt hiphop.
– Andreas Johnsen
BigXthaPlug – AMAR
BigXthaPlug er «the second coming» av ekte Texas-hiphop frå tidleg 2000-tal. Her får du ei knalldjup stemme, artige vokalendringar og leikne samples. AMAR er albumet som i år har gjort at Texas-rapp har halde seg oppe blant eit hav av album som er altfor lange og får deluxe-versjon veka etter slepp. BigX har så mange signaturar på låtane sine at han set seg som eit ikon etter første lytting. Kos deg med denne.
– Magnus Sandvoll
Jelassi – dom har bara gett mig ett namn
I år slapp svenske Jelassi endelig debutalbumet dom har bara gett mig ett namn, som er et svært imponerende og personlig prosjekt. Hun rapper om livet som løvetannbarn og varierer mellom tung tematikk og lekne mellomspill. Jelassi skildrer oppveksten i Farsta på «södra Stockholm sida» og spør seg: «Hvem er Fatima?», som sikter til rapperens fornavn. Vi blir kjent med Jelassi, eller Fatima, gjennom elleve låter med beskrivelser av tøffe erfaringer fra barndommen og refleksjoner som voksen, og som preges av en balanse mellom alvor og humor. Singelen «balans (va händer fatima!!?)» er knallhard og utvilsomt én av albumets beste, der Jelassi demonstrerer hvor dyktig rapper hun er. dom har bara gett mig ett namn er et originalt og velprodusert rappalbum som definitivt er ett av 2023’s beste.
– Idunn Ødegård
Rambow – Mager Men Metter Mager [BONUS]
Det første som fanga med Mager Men Metter Mager [BONUS], var produksjonen. JNS og Tommy Tee har laga G-Unit-type instrumentalar som er betre enn det G-Unit sjølv hadde då dei var aktive. Frå konserten til Rambow på Trondheim Calling i forkant av skiva har eg visst at han er ein av dei beste live-rapparane i Noreg. Sidan då har han gjort det jævlig stort med artige linjer som er drivne av at han er ung og heilt latterleg energisk. Faens bra.
– Magnus Sandvoll
HITech – DÉTWAT
King Milo, Milf Melly og 47 Chops dannet ghettotech-gruppen HiTech etter at de fant ut at de hadde ligget med samme dame. En morsom historie, men muligens også den beste måten å beskrive deres musikk på: Uanstrengt, morsom og kåt energi blandes i én-til-én-forhold med genuint imponerende og kreativ musikkproduksjon. Gruppen leverer i løpt av 28 intense minutter elektronisk hiphop ispedd kreativ sampling, engasjerende rytmer og lættis lyrikk. Med låter som «ZOOTED», «CLAP THAT AZZ» og «POCKETPUSSY» er resultatet én av de artigste lytteropplevelsene fra 2023. HiTech er utvilsomt ett av de mest spennende navnene innenfor hiphopen som krysser grenser.
– Mats Fosdahl
Carly Rae Jepsen – The Loveliest Time
Kanadiske Carly Rae Jepsen, kjent for braksuksessen «Call Me Maybe», slapp i fjor sitt sjette album The Loneliest Time. I juli i år slapp hun oppfølgeren The Loveliest Time, en samling B-sider fra The Loneliest Time der samtlige låter holder skyhøyt nivå. Dette er rett og slett de beste poplåtene du vil høre i år. Produksjonen er variert med mange spennende elementer, samtidig som albumet spenner over enormt mange sjangre, alt fra pulserende drum-n-bass på «After Last Night» og herlig psykedelisk french-house på «Psychedelic Switch», til skinnende disko på «Come Over» og grandios arenarock på «Stadium Love». Sjangerbredden gjør albumet tilgjengelig for musikkentusiaster, samtidig som det tøyer grensene for hva popmusikk kan være. The Loveliest Time er kjærlighetsprosjektet til Carly Rae Jepsen, et vitalt og engasjerende stykke pophåndverk som har blitt til ett av de beste albumene i 2023.
– Martin Lindheim
Ryuichi Sakamoto – 12
Før Ryuichi Sakamoto sovnet inn i mars, ga han ut sitt siste album, 12. Én time med vakre ambient- og klassiske stykker. Yellow Magic Orchestra-keyboardisten åpner albumet med låten «20210310» og introduserer lytteren til et dystert, med dekorert lydlandskap. Videre utforsker han med briljans slike lydområder. Fra «20220202» sine voldsomme synter til den elegante piano-orienterte «20220302» er lydbildet dynamisk og variert. Til tross for albumets minimale karakter er 12 virkningsfullt. Over flere stykker kan man høre Ryuichi Sakamotos pusting: et signal om at han fortsatt var til stede. Albumet fungerer litt som et kjærlighetsbrev til musikken og Ryuichi Sakamotos lyttere, og er en fantastisk måte å avslutte en fantastisk karriere på.
– Mats Fosdahl Sony Music Entertainment
Vågard – Notoriske B.O.G.
Den arketypiske kjuagutten Vågard Unstad, eller Bog, slapp i år posthumt albumet Notoriske B.O.G.. Han har siden starten av karrieren vært med på å definere lyden av bergensrapp, noe også Notoriske B.O.G. gjør selv etter Vågards død. Det er et vanvittig vellaget album som ikke har en eneste svak låt. Det er flere store høydepunkter, som «1986», «Marokko Barcelona Colorado California», «Interlude (Eg e klar)» og «Kjuagutt». Albumet er et helhetlig samarbeid mellom Vågard og stjerneprodusent David Grytten, gjestet av NMG-kollegaene Girson, Store P, Lars Vaular og Mats Dawg, i tillegg til undergrunnslegenden M1kal. Vågard er en ordsmed av rang med mye på hjertet og flyter uanstrengt over den ene tunge instrumentalen etter den andre. Notoriske B.O.G. er et album for historiebøkene. Lenge leve Bog!
– Martin Blom
King Gizzard & The Lizard Wizard – PetroDragonic Apocalypse
Verdens mest produktive band, australske King Gizzard & The Lizard Wizard, kan sies å ha hatt et slapt år etter sine egne standarder da de kun har gitt ut to album. Det som derimot ikke er slapt, er kvaliteten på albumene, hvorav det aller beste (og det med lengst navn) er PetroDragonic Apocalypse; or, Dawn of Eternal Night: An Annihilation of Planet Earth and the Beginning of Merciless Damnation. Albumet er i kjent Gizzard-stil totalt ulikt både albumene som kom før (Changes) og etter (The Silver Cord) i at det er et thrash/prog-metal-album. Selv om disse sjangrene kan virke skumle for en som ikke er vant i metal-landskapet, klarer King Gizzard å gjøre det tilgjengelig for enhver lytter, selv med knallharde gitarriff og eksploderende trommer. Med hylende chant på «Gila Monster» og den strupesang-lignende vokalen på låter som «Converge» og «Flamethrower» er dette albumet en sikker klassiker for enhver musikknyter, og det havner definitivt i en eventuell King Gizzard-Hall of Fame.
– Johan Kalvsjøhagen
LES OGSÅ: Et oppgjør med plateselskapet (Taylor's version).
Astronomies – And All My Thoughts Come Hurtling Down
Det norske musikklandskapet har aldri vært særlig preget av shoegaze, men med Astronomies sitt debutalbum tror (og håper) jeg at det kommer til å endres. And All My Thoughts Come Hurtling Down er et prakteksemplar på hvordan shoegaze skal gjøres, da det både er nytenkende, kreativt og særegent. Astronomies oppnår det svært få andre band innenfor sjangeren får til, nemlig å oppleves som originale. Et kvalitetstegn er blant annet den glidende overgangen mellom låtene «Blomster som rustning» og «Sky Above», som er ett av de beste musikalske øyeblikkene jeg har hørt på lenge. Måten albumet smertefritt inkorporerer elementer fra pønk, hardrock og til og med spoken word, samtidig som det holder seg tro til kjempene innenfor sjangeren, er helt eksepsjonell. På samme måte som Astronomies ser opp til band som Nothing og Slowdive tror jeg fremtidige norske band kommer til å se opp til Astronomies, gitt at de holder seg i dette sporet. And All My Thoughts Come Hurtling Down er nemlig ikke bare et bra album i norgesklasse, men i verdensklasse.
– Johan Kalvsjøhagen
Reverend Kristin Michael Hayter – SAVED!
Reverend Kristin Michael Hayter er det nye artistnavnet til Lingua Ignota, den liturgiske noise-musikeren med en gudsfrykt-fremkallende stemme. På albumet SAVED! er den gotiske katedral-støymusikken byttet ut med amerikansk gotikk i form av gospel og amerikansk folkemusikk. Det blir fort tydelig at SAVED! ikke kun er en rolig americana-plate, men at noe skurrer i bakgrunnen. Den første låten «I’m Getting Out While I Can», som er representativ for resten av albumet, begynner med hennes skjøre stemme der hun synger om den kommende kristne apokalypsen, og at hun vil bli sendt til himmelen, i motsetning til visse andre. Lydsporet på låta virker så til å glitche ut, men på en analog måte, som en ødelagt båndopptaker. Og slik fortsetter albumet, tidvis avbrutt av skrekkinngytende feltopptak, til det avsluttes med en svært følelsesladd katarsis i form av manisk-depressiv tungetale. En tung lytteopplevelse, men veldig verdt å høre igjennom.
– Sondre Østgård
Mathias Angelhus – After The Rain
Mathias Angelhus sin debutplate er en tidløs hyllest til singersongwriter-formatet, samtidig som ingredienser fra rock, pop, blues, jazz og folk gjør musikken frisk og fremoverlent. After The Rain er en komplett pakke; låtene er nedpå med sårbare vokaler akkompagnert av akustisk gitar og brennheite pianosoloer som setter rockefoten i sving. Hans vakre tekster vekkes til live av de eksepsjonelle musikerne han har fått med seg i bandet, noe som viser hvorfor Trondheims miljø for ekspressiv musikk er såpass beryktet.
– Alexander Pasca
Kassa Overall – ANIMALS
ANIMALS er rapper og trommeslager Kassa Overalls tredje plate under eget navn. Platen føles på mange måter dualistisk fra start til slutt: hiphop og jazz, elektronisk og akustisk, hi-fi og lo-fi, vakkert og kaotisk. Men det er den sømløse blandingen av disse elementene som gjør ANIMALS til et så spennende prosjekt. Låter som «Clock Ticking» med tunge, bløte instrumentaler er mer på hiphop-spekteret av platen, mens «The Lava Is Calm» er et sted mellom samba og maksimalistisk alt-rock. «Ready To Ball» er den som best viser Overalls bredde som både trommeslager, produsent og rapper. Låtens modale pianoakkorder og tunge instrumental er det første platen møter deg med, noe som gjør at man må høre resten. ANIMALS er et friskt pust med stort spenn i uttrykk, produksjon og gjesteopptredener, og er Overalls mest imponerende utgivelse så langt.
– Johannes Gartland
Erlend Apneseth Trio, Maja Ratkje – Collage
På Collage tar Erlend Apneseth Trio og vokalist og komponist Maja Ratkje deg med på en unik og utforskende reise. Dette er musikere som har gjort seg godt kjent på både den norske folkemusikk- og fri-improscenen, og dette samarbeidet har skapt noe nytt som virkelig er verdt å trekke frem fra året som har vært. Vi blir servert et gradvis utviklende lydlandskap med nye teksturer, effekter på instrumentene og feltopptak av blant annet tog, fugler og skrivemaskiner i skjønn forening. Dette er 33 minutter du virkelig vil vie ditt fokus til, der du blir tatt med gjennom nærmest meditative minimalistiske partier som bygges opp til intense klimaks som tordner løs. Det virker som Ratkje og hennes rolle i musikken har dratt trioen i en ny retning. Erlend Apneseth trio er kjent for å bevege seg for det meste i folkemusikk-verdenen, og selv om Apneseths hardingfele er sentral i lydbildet på Collage også, går de her i samarbeid med Ratkje utenfor dette og utforsker andre klangfarger og oppbygninger enn det vi har hørt tidligere.
– Sara Visel
Squid – O Monolith
O Monolith opprettholder den angstfylte ranglerocken fra debutplaten Bright Green Field. Platen føles mer konsentrert, samtidig som produksjonen denne gangen oppleves åpen fra produsent Dan Carey. Låtene er eklektiske og varierende, som på den drømmende «Swing (In A Dream)» der en elegant synt leder inn i mekaniske rytmer. Samtidig finnes også roligere låter. På «Siphon Song» er det brukt en vocoder som maler et bilde av en utleverende androide om den dystopiske fremtiden. Låten bygger seg opp og knirker, gnisser i en slags overbelastning av databanken. «After The Flash» beroliger deg senere med vakker koring og tematikk om søken etter det ordinære i en fremmedgjørende verden. Det er mye å analysere av tematikk på platen, men du kan finne klimaendringer, angst og brytningen mellom drømmer og betong-virkeligheten vår som hovedtemaer på denne juvelen.
– Herman Østby
Nagirčalmmiid – Down To The Bone
Metall-duoen Nagirčalmmiid sitt første fullstendige album, Down To The Bone, ble gitt ut på All Good Clean Records under pride-uka og er 35 minutter med helt herlig støy! Skiva består av bandets til nå beste produksjon med et lydbilde som beveger seg lenger inn i noise-gata, men har likevel sine vakre, skjøre og seige partier. Selv om albumet definitivt burde høres på i sin helhet, er låten «Maze» et nydelig eksempel på bruken av joik i metall. Tematikken i albumet er tung, men ekstremt viktig! Den går inn på den mørke historien om fornorsking, tvangsflytting og tap av samisk kultur. Man kan selv trekke seg paralleller mellom denne tematikken og den kampen som det samiske folket har tatt opp og kjempa i år, og det ligger ikke igjen noen tvil om viktigheta av verken denne kampen eller av Down To The Bone. Alt får vi gjennom de vakre, men samtidig brutale låtene som disse ungguttene har satt sammen.
– Ina-Simone Timonen
Lankum – False Lankum
Det er ikkje ofte eit band når eit karrieredefinerande høgdepunkt tjue år etter at dei starta opp, men det har Lankum gjort her. Bandet har lenge gjort seg gjeldande som nokre av dei fremste tradisjonsberarane av irsk folkemusikk i dag, men på False Lankum har dei henta fram eldgamle songar og rekontekstualisert dei i ei drakt av fri improvisasjon og ei eiga form for akustisk støymusikk. False Lankum er gjennomsyra av ein kontinuerleg dialog med ein udefinerbar sorg over noko eg ikkje kan skildre. Alt eg kan seie, er at det kviler ei tyngde og ein melankoli over heile dette albumet, som blir kombinert på vakkert vis med dei til tider utfordrande musikalske teksturane. Resultatet er ei heilt unik skive, med eit uttrykk som ikkje liknar noko anna eg har høyrd i den irske folkemusikksfæren – eller nokon annan sfære, for den del.
– Anders Kruse
Rektor – en annen gang.
Debutalbumet til én-dame-bandet Rektor fra Gudbrandsdalen er ikke bare ett av årets beste, men også ett av tidenes beste norske eksempel på sjangeren midwest-emo. Sjangeren, som ikke må forveksles med «klassiske» emo-sjangere, kan best beskrives som 90-talls-indie med intrikat gitarspill, myke vokaler og hjerterivende tekster. Den har ikke vært særlig populær her til lands, så jeg håper at dette prakteksemplaret kan bidra til å endre på dette. For noen som ikke forstår norsk, kan albumet virke som et lystig og ungdommelig solskinnsalbum, men låttittelen «Depressive Suicidal Black Metal» røper hvor brutalt ærlige og kraftfulle følelser som ligger i tekstene. Det går fra ung kjærlighet, via diagnostiserbar tungsindighet, til ekstatiske naturopplevelser på veien over Dovrefjell. Alt føles like ekte og genuint.
– Sondre Østgård
nonne – Omf!
Nonne fra Tromsø føyer seg inn i kanskje den mest prestisjefylte klubben innenfor rock – band som spiller psych-rock med Velvet Underground-briller. Mer presist spiller nonne en perfekt sammensveising av 90-tallets neo–psych, space- og kraut-rock. Alt dette gjør nonne mer dansbart og tilgjengelig enn noen andre band innenfor sjangeren har gjort før i Norge, og kanskje til og med i verden. Anbefales på det sterkeste til alle, og særlig til fans av band som The Brian Jonestown Massacre, Spacemen 3 og Neu.
– Sondre Østgård
LES OGSÅ: Norges mest kjente ukjente rapper.
