Haikerens guide til Gløshaugen

Å reise kollektivt kan føles som å være i en piratkopi av et dårlig dataspill: Det er både upålitelig og tregt, og det får en til å ønske at man aldri investerte tid og penger i det i utgangspunktet.

Studentene som er forviste til å bo i utkanten av Trondheims sentrale strøk, langt fra sivilisasjonens puls, er gjerne avhengige av bussen for å rekke morgenforelesningene på universitetet. Hver morgen må de kjempe mot andre trøtte studenter om en plass på de overfylte bussene.

Det hadde nok vært lettere å akseptere dersom pengekravet var en symbolsk sum, men når man må ofre middag i en uke for en månedsbillett, er det vanskelig å vise like mye forståelse. Som en protest mot norske byers valgte derfor Åsne og Halvor å haike til skolen istedenfor.

Spenning i luften

De to studentene møtes utenfor Buran Asia, hjørnesteinsbedriften i det beskjedne nabolaget. Klokken er 08:00.

– Har du med alt, spør Halvor.

– Jada, svarer Åsne. Hun bretter opp det brune pappskiltet og holder det frem. «GLØS?», står det i store grønne bokstaver.

De finner en lang veilomme som gir bilene tid til å svinge inn.

– Den perfekte haikeplass, kommenterer Åsne og hiver ut den første tommelen for dagen.

En svart bil kommer til syne over bakketoppen. Mens den nærmer seg, vokser forventningene. Med kun noen meter igjen strekker de skiltet insisterende mot sjåføren.

LES OGSÅ: Arbeidarpartiet lovar halv pris på periodebillett

Dessverre. Den blankpolerte Tesla- en suser forbi.

Åsne er overbevist om at det ikke var lenge siden «alle» haiket rundt. Hvor har det blitt av alle haikerne? Har de noen gang vært her? Halvor mener hun er nostalgisk overfor en tid som aldri har eksistert.

De undrer seg over hvorfor haikekulturen ikke har fått bedre fotfeste i Trondheim. Det er få som er mer sparsommelige enn trondheimsstudentene, som sjekker strømpriser minutt for minutt og leser mattilbud som om det var Bibelen. Likevel er det sjelden man ser haikere langs Trondheims gater.

Er det mangel på kreativitet som stopper dem fra å bytte ut bussbilletten med gratis skyss? Eller er det frykten for hvem som kanskje plukker dem opp? Muligens fordi de er to, muligens fordi Halvor er to meter høy, men de to studentene føler ikke frykt der de står på Buran og venter.

På med haikesjarmen

Det kan virke som om rushtrafikken var over før den begynte. Det kommer en bil i ny og ne, men ingen virker å være interessert i å plukke opp to studenter.

– Det er viktig å smile, sier Åsne.

– Jeg smiler alt jeg kan, svarer Halvor. Han synes det er kjipt at ingen

stopper, men Åsne mener det bygger karakter å bli avvist av så mange biler. Halvor er enig.

– Det er litt som å sjekke opp folk på byen: Etter mange avslag er det ikke så skummelt lenger, sier han.

Tiden flyr av gårde. Halvor begynner å bli utålmodig.

– Når vi når frem til Gløs, tror jeg professorene må forklare deg hva Einstein mente med at tiden er relativ, sier Åsne.

De flytter seg lenger opp i gaten for å haike i en annen retning. Kanskje kjører folk en annen vei til Gløs? Det er en vanskelig vitenskap, dette med haiking.

Etter et lengre hjertesukk fra Åsne har hun snart mistet troen på den trønderske haikeånden. Finnes det virkelig ingen med litt ekstra plass i hjertet og bilen?

LES OGSÅ: Topp fem steder å gråte i Trondheim

Studentene får skyss

Idet de holder på å gi opp, svinger endelig en sort Kia over. En smilende dame vinker dem inn.

– Hei, vi skal til Gløs. Har du plass til to, spør Åsne.

– Ja, så klart! Når har dere forelesning, spør damen tilbake.

Halvor hopper inn i baksetet. Med altfor lange bein er det så vidt han får plass mellom to barneseter. Sjåføren Veronica lurer på hvorfor de haiker.

– I protest, svarer Åsne.

– Mot bussprisene, utfyller Halvor.

Veronica forteller at muligheten til å plukke opp haikere ikke byr seg så ofte. Hun synes det er synd at haikekulturen i Trondheim ikke er bedre.

– Det er jo litt dårlig. Det koster meg bare noen minutter ekstra. Ja, i grunnen ingenting å plukke dere opp.

Vil bli haikegründere

Praten går på innpust og utpust. Veronica forteller entusiastisk om en idé hun har.

– Jeg var på Bali en gang, og der hadde de en app. Hvis man skulle et sted, kunne man bli plukket opp av noen mot en liten betaling, litt som Uber.

Hun forteller at det aldri tok mer enn to minutter før noen plukket henne opp.

– Man burde fått til noe liknende med samkjøring. At folk med en ledig plass i bilen kan plukke opp haikere langs ruten.

Åsne og Halvor liker idéen. Kanskje de skal bli haikegründere? Halvor poengterer at det er en del år siden han hadde programmering.

Bilturen raser unna. Straks er studentene fremme ved Gløshaugen. Veronica kommer med en siste refleksjon før de svinger inn foran Realfagbygget.

– Vi må ha mer rom for hverandre. Vi er blitt for opptatt av oss selv. Alle skal rekke så mye på kortest mulig tid. Hva har skjedd med å hjelpe naboen? Ha det bra!

Hun vinker og forsvinner ut på veien igjen. Åsne og Halvor anser haikeaksjonen som en suksess og går for en high five.

Det er lett å føle seg hjelpesløs når bussprisene for studenter i Trondheim er 40 prosent høyere enn snittet i de andre storbyene i Norge. Derfor oppfordrer Åsne og Halvor til å hoppe inn i en tilfeldig fremmeds bil og la dem betale for bensinen isteden.

LES OGSÅ: Savner guttene på trening