Et forsvunnet miljøengasjement

Sommeren 2023 ga oss Hans og en ny global varmerekord, og 30. november går årets klimatoppmøte av stabelen i Dubai. Likevel sliter miljøorganisasjonene i Trondheim med å nå ut til byens studenter. Flere ligger brakk eller på vippepunktet til å bli det.

Miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire har 1400 medlemmer og lokallag ved de fleste større studiestedene i Norge. Styremedlemmene Vilmine Marie Wilberg og Gina Bjelland forteller at Trondheims lokallag fortsatt ikke har kommet seg etter pandemien.

– Spire Trondheim ble helt borte, helt ødelagt av korona. Vi har hørt at det var stort før. Nå er vi tre stykker i styret, som alle har vært aktive siden februar, forklarer Bjelland.

Etter flere forsøk på å bygge opp noe igjen er det i dag en håndfull aktive medlemmer som dukker opp på møter og arrangementer.

– Vi skulle gjerne hatt flere som ønsket å være aktive, bidra med idéer og på arrangementer. Men en merker jo at folk har mye annet å gjøre i hverdagen og kanskje ikke tenker så mye på å engasjere seg i klima- og miljøsaker, sier Wilberg.

– Engasjerte studenter finnes sikkert, men de er ganske spredte

På spørsmålet om den generelle trondheimsstudenten er miljøbevisst, dveler de litt, før Bjelland diplomatisk svarer:

– Kanskje vi skal være litt politiske og si at det er vanskelig for oss å uttale oss om, siden vi tydeligvis ikke har klart å komme i kontakt med så veldig mange.

Samtidig vil de ikke sidestille det å ikke være i en organisasjon med ikke å engasjere seg.

– Det er mange måter å være klima- og miljøengasjert på. Du har oss og Framtiden i våre hender, som er organisasjoner, men du har også matdeling og søppeldykking. Det går hånd i hånd, men er en annen måte å gjøre det på.

Hun konkluderer med at det sikkert finnes mange studenter som er engasjerte, men at de er ganske spredte.

LES OGSÅ: Uansvarlig i dag, uansvarlig i fremtiden

Ikke akkurat væpnet revolusjon

Framtiden i våre henders (FIVH) studentlag er derimot oppe og går igjen etter den første koronabølgen.

Miljø- og solidaritetsorganisasjonen er den største i Norge, med rundt 45 000 medlemmer nasjonalt.

Grønn guideansvarlig Maja Angeltveit og nestleder Anita Helen Dahlberg har vært med i studentlaget i henholdsvis ett og to år. Dahlberg kan fortelle at antallet aktive medlemmer går noe opp og ned, men holder seg på rundt ti personer.

– Jeg tenker at vi er en litt mild organisasjon. Styrelederen i FIVH nasjonal er også med i sentralstyret i Høyre. Vi er ikke superradikale. Det er ikke vi som går på Debatten på NRK og sier at vi ønsker væpnet revolusjon, sier Angeltveit.

Hun mener videre at organisasjonen appellerer til flere fordi den er så bred og favner kampsaker fra olje til matsvinn, rask mote og menneskerettigheter. Dessuten tror Angeltveit at det hjelper at organisasjonen har nok folk.

– Jeg tenker at vi gjør det bra fordi vi allerede er aktive. Jeg ble selv med der fordi de var aktive og jeg ikke måtte dra i gang alt alene. Aktivitet trekker folk og fører til en god eller ond sirkel.

Angeltveit har bakgrunn fra Natur og Ungdom og merker forskjellen fra da hun selv prøvde å holde ting gående under pandemien. Ofte var hun alene om å dra i gang arrangementer og aksjoner i lokallaget.

– Det er veldig, veldig tungt å skulle dra alt alene.

Kampen for oppmerksomhet

I en studentby med 40 000 studenter skulle Angeltveit og Dahlberg gjerne sett flere aktive. Likevel er de enige om at de har en god medlemsmasse, spesielt med tanke på alt annet studenter kan bruke tid på.

– Det er veldig mange studenter her. Men så er det også mange ting du kan engasjere deg for, som NTNUI, UKA og Samfundet. Det kan være mange som er interesserte i miljøet, men heller bruker fritiden på UKA.

Kampen for oppmerksomhet og interesse er noe de også merker på arrangementer. På en klesbyttedag tidligere i høst kom det hele 50 personer. Før en lokalvalgsdebatt skulle det derimot iherdig promotering til for å sikre at ikke bare arrangørene møtte opp.

– Jeg tror det handler om mangel på interesse for politikk. Det virker som folk syns det er mer appellerende å bytte klær enn å høre på politikere, spekulerer Dahlberg.

LES OGSÅ: Er hovedsponsor av UKA: – Vi har ikke noe behov for å grønnvaske

Tror på de store tiltakene og teknologien

Olav S. Bjørlykke, som går industriell økonomi og teknologiledelse, bekrefter teorien om at trondheimsstudenten bryr seg om miljø, men at studier og andre interesser legger beslag på tid og krefter.

– Jeg tror den gjengse trondheimsstudenten er opptatt av miljø og hvilken virkning det har på verden. Men så tror jeg også at man ikke er så miljøbevisste i hverdagen.

Dette er en kategori Bjørlykke vil plassere seg selv i også. Han utdyper.

– Jeg tror at det er de store tiltakene som kommer til å redde verden. Samtidig mener jeg at vi alle har et visst ansvar for å prøve å ta miljøbevisste valg. Så går nok noe tapt i en travel hverdag, når jeg ikke alltid har det mentale budsjettet til å være miljøbevisst.

Sigurd Ongstad, Theodor Frostad Poll og August Hopstad Nykvist studerer marin teknikk og er enige i at trondheimsstudenten sånn generelt sett er en miljøbevisst sjel. Blant annet har Ongstad bitt seg merke i at det er mye diskusjon om plantebasert kosthold og om Equinors tilstedeværelse under UKA. Miljøorganisasjonene har de derimot sett lite til.

De trekker også frem det er mye fokus på bærekraft i studiehverdagen, og at mange på studiet tenker teknologien de lærer å utvikle, kommer til å utgjøre en forskjell.

– Jeg føler jeg gjør mer for miljøet når jeg lærer ting som jeg kan bruke i fremtiden, i arbeidslivet, sier Nykvist.

Lite eksponert for organisasjonene

Helene Lier, som går samfunnsøkonomi, og Jenny Johansen Klein, som går medievitenskap, kan ikke huske å ha hørt noe om miljøorganisasjoner gjennom årene de har studert i Trondheim. Hadde de hadde vært mer synlige, kunne de vurdert å engasjere seg:

– Hvis det hadde vært nære venner av meg, så kanskje, men jeg tror ikke jeg hadde tatt steget på egen hånd, sier Lier.

Bjørlykke har hørt om noen av miljøorganisasjonene som finnes i Trondheim, men tror en miks av miljø, vennekrets og tilfeldigheter gjorde at han valgte å engasjere seg andre steder. Han forteller at siden han ikke er brennende engasjert, så har han ikke oppsøkt noe på egen hånd.

– Jeg har ikke blitt eksponert eller blitt prøvd rekruttert til noen miljøorganisasjon mens jeg har vært her, så vidt jeg vet.

LES OGSÅ: Natur, klimakrisen og musikeren som aktivist

– Miljøbevisst? Ja. Ansvarsbevisst? Nei.

– Klimabevisst. Miljøbevisst. Men ansvarsbevisst – kanskje ikke like mye.

Det mener Linnea Östgård om studentene i Trondheim. Statsvitenskapsstudenten har inntrykk av at studenter bryr seg, men så stopper det liksom der. Hun trekker frem vårens Samfundsmøte om Equinor-spons som eksempel:

– Flesteparten sa jo «Nei, vi vil ha Equnior, for da får vi billigere øl». Da tenker man: «Er folk egentlig klimabevisste her? Hva er prioriteringene?», mener hun.

Östgård spekulerer i om studentene med et spesielt miljøengasjement har dratt til andre studiesteder, som for eksempel Ås. Hun vedkjenner at NTNU legger mye vekt på bærekraft og tilbyr relevante utdanninger, emner og forelesere. Likevel føler hun at det er litt halvhjertet.

– Selv om man har de fagene her, så gjør man det kanskje fordi man føler at man må, undrer hun.

Engasjement gjennom studiene

Av miljøorganisasjoner i Trondheim har Östgård kun sett Extinction Rebellion og Stopp oljeletinga. Hun har også hørt at Naturvernstudentene, som er studentlaget til Natur og Ungdom, prøver å starte opp igjen. Tidligere har Östgård vært aktiv i Natur og ungdom, men så langt har hun ikke meldt seg inn i studentlaget.

– Da jeg var aktiv, følte jeg at vi utgjorde en forskjell. Jeg følte at tingene vi organiserte, siden vi hadde så mye medvind, gjorde noe. Så ble jeg litt eldre og måtte velge hvordan jeg skulle strukturere livet mitt videre.

Valget falt på å heller fokusere på klima- og miljøsaken gjennom studiene og å være frivillig på Samfundet. Ved siden av det har hun rett og slett ikke tid.

Et spørsmål om kapasitet

Matvitenskapstudenten Ragnhild Kvist Simonsen har på følelsen at studenter generelt er miljøbevisste.

– Jeg tror de fleste har god kunnskap om miljø og klima og er enige om at det er et stort problem som må løses. Men de er kanskje ikke villige til å ta de ekstra stegene for å bli miljøengasjerte.

Simonsen har ved siden av studiene engasjert seg i Naturvernstudentene og Scientist Rebellion i rundt to år, Greenpeace i tre, og ble for et par uker siden aktiv i Stopp oljeletinga. Aktiviteten i de ulike studentlagene har variert mye i løpet av tiden hun har vært med.

– Jeg startet i Greenpeace og var én av tre som etablerte den frivillige gruppen i Trondheim. Siden det bare tre av oss og vi slet mye med rekruttering, var det ikke kjempemye aktivitet. Litt ble det, fordi vi var veldig engasjerte.

Akkurat nå er den delen av Greenpeace satt på pause, fordi det ikke er kapasitet eller medlemmer til å drive med de prosjektene de vil. Derimot er det fortsatt aktivitet i aktivistdelen av Greenpeace, som blant annet aksjonerte under UKA.

Simonsen tror at kapasitetsproblematikken er mye av grunnen til at Naturvernstudentene også har ligget brakk de siste årene:

– Jeg tror problemet er at man trengte en ledelse. Det var egentlig mange som hadde lyst til å være med i organisasjonen og være aktive, men ingen som følte at de kunne påta seg det ekstra lederansvaret. Og da ble det liksom ingenting.

LES OGSÅ: Gjør Gløs grønt igjen

Får energi av å være sint

I Scientist Rebellion kan hun derimot melde om jevnt over høy aktivitet og godt oppmøte på arrangementer. Det samme gjelder for Stopp oljeletinga.

For Simonsen gir det energi å være med der det skjer ting og å drive med aksjonisme. Hun forteller blant annet om turer til Stavanger og Oslo, om å lenke seg fast og forstyrre morgentrafikken med saktemarsjer.

– Jeg har kjent på frustrasjonen av at ingenting skjer. Politikere snakker og snakker, og de snakker ikke engang om riktige ting, som regel. Da har jeg følt at det gir meg mye mer å bruke kreftene mine på den måten som for eksempel Stopp oljeletingen gjør. Det gir meg mer energi og håp. Man får vært litt sint og frustrert.

«Hva slags forskjell utgjør jeg?»

Et noe dystert fellestrekk for studentene innenfor og utenfor miljøorganisasjonene er at de alle trekker fram en følelse av avmakt og lite tro på endring. Simonsen trekker frem det samme som en mulig forklaring på laber aktivitet i organisasjonslivet.

– Man har sett politikere snakke og snakke om klima, men ikke gjøre noen ting. Og man har sett klimaaktivister protestere og snakke om dette i årevis, uten at det har skjedd noe. Da tenker kanskje mange: «Hva slags forskjell utgjør det om jeg engasjerer meg?».

Simonsen syns likevel ikke det bør stoppe folk fra å engasjere seg:

– Jeg vil si at hvis man er bekymret for klima, hvis man er bekymra for fremtiden sin, så er det aller beste å gjøre med det, å engasjere seg i saken.

– Og hvis man ikke er det da?

– Da burde man kanskje bli det.

LES OGSÅ: Hvor er ryggraden, NTNU?