Bibliotekar – den uoppnåelige drømmen?

Den femtende mai forlater jeg min syv år lange karriere som student, en tilværelse jeg har nytt, og som jeg grugleder meg til å ta farvel med. Jeg har opplevd å velge feil studium flere ganger, og det er ubehagelig å føle at man er retningsløs. Hva om jeg også satser på feil jobb?

I et desperat forsøk på å finne ut av hva jeg skal gjøre, har jeg kontaktet bibliotekar Anastasia Lindbäck. Yrket hennes er første stopp i en lang rekke med jobber jeg tror jeg kan trives i.

– Har du en drømmejobb? spør jeg fotografen.

Vi står inne på biblioteket på Moholt og venter på Anastasia. Fotografen nikker bekreftende, og jeg ser ansiktet hans lyse opp når han forteller om drømmen om å jobbe med internasjonal politikk i felt og dokumentere det gjennom fotografi.

Anastasia møter oss med et smil på tross av å nettopp ha avsluttet arbeidsdagen. Når hun prater om arbeidet hun gjør, kjenner jeg at smilet er smittsomt. Jeg undrer over om jeg er lettpåvirkelig eller genuint interessert.

LES OGSÅ: Teaterstykke om 22. juli til Trondheim

Viktigere hvert år

Anastasia har jobbet på biblioteket i snart ett år nå, og er blant dem med ansvar for å formidle litteratur til barn og unge.

– Ofte tar jeg imot skoleklasser, og kan for eksempel ha høytlesning for dem. En del av arbeidet jeg gjør, går ut på å planlegge slike opplegg, som å finne frem til og lese passende bøker, sier hun.

Hun forteller at leseferdighetene blant unge stadig blir dårligere. Bøker som før var ment for treåringer, må nå gis til dem som er eldre. Hun føler at jobben hennes er viktig, og det beste hun vet er når hun ser noen fra klassene hun har snakket med, komme tilbake til biblioteket.

– Da har jeg kanskje lokket dem hit med spillkonsollene vi har stående her, men de ender som regel opp med å kikke på bøkene også, forteller hun.

Bibliotekaryrket er altså en jobb med mening. En jobb hun er stolt av å ha. Det føles som om bibliotekarene er superhelter som kjemper kampen for å opprettholde lesegleden hos befolkningen. Alt dette omgitt av bøker, inspirerende kollegaer og omgivelser jeg har varme minner av fra da jeg var ung.

En ettertraktet jobb

Det er derimot ett spørsmål som ulmer i bakhodet mitt.

– Jeg har hørt rykter om at det er en vanskelig jobb å få?

Et litt uærlig spørsmål. Selv har jeg søkt på flere stillinger hos Trondheim folkebibliotek uten å få svar. Nå tror jeg ikke at jeg la så mye sjel i de søknadene. Frykten for avslag var nok større enn behovet der og da, men nå er behovet stort. Noe i meg gir meg derimot ikke lov til å innrømme dette overfor Anastasia, som nylig har fått en fulltidsstilling på Deichman i Oslo.

– Hvis du er villig til å flytte til litt mindre byer, er mulighetene større. Problemet da er at de gjerne vil ha folk som er utdannet som bibliotekarer, da det kan være en mangelvare der, forklarer Anastasia.

Jeg blir utdannet litteraturviter, ikke bibliotekar. Ikke kan jeg flykte utenbys heller, med mindre jeg vil ta farvel med venner og kjæreste her i Trondheim. Likevel høres det ikke ut som at håpet er helt ute.

– Her i Trondheim trenger de folk med biblioteksfag og litteraturfag. I store biblioteker som Deichman i Oslo har derimot «alle» en sjanse. Der ønsker de seg folk med alt fra språkfag til sosialt arbeid, forteller hun.

LES OGSÅ: Jakten på Tronheims bruneste pøbb

Fra roboter til Shakespeare

Noe av det første jeg fikk vite da jeg begynte på litteraturvitenskap, var at «alle vil enten jobbe som bibliotekarer eller jobbe i et forlag. Få greier det». Men Anastasia fikk det til, og hennes historie minner meg om min: en søken etter noe som tenner en gnist.

Veien hennes til biblioteket hadde en del avstikkere. Da hun var ferdig med videregående, visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Siden hun hadde gode karakterer, bestemte hun seg for å sikte på et studium som krevde nettopp det.

– Jeg begynte først på kybernetikk og robotikk og gikk der i fire år. Til slutt fant jeg ut at det ikke var noe for meg. Det føltes monotont. Fremtiden min ville vært foran en pc, forteller hun.

Anastasia bestemte seg derfor for å slutte, gitt at hun fikk seg en jobb. Hun endte med å «trikse» til seg en grad ved å ta masse enkeltemner og bake inn de fagene hun kunne. Nå har hun en bachelor i engelsk, med emner som Metoder i kunstig intelligens og Litteratur og samfunn på vitnemålet.

Historien hennes resonnerer i meg, som også har vært innom flere relativt trygge studier før jeg til slutt gikk for det som føltes riktig. Jeg tar meg selv i å kjenne at det er godt å ikke være den eneste som har vært litt på bærtur. Så har hun funnet drømmejobben?

– Nei, det vet jeg ikke, svarer hun.

–Jøss, svarer jeg og kjenner en blanding av lettelse og skyldfølelse slåss om herredømme i meg.

Hun forklarer at hun aldri har hatt en veldefinert «drømmejobb».

– Jeg liker å kalle meg selv en potet. Jeg har mange ulike interesser og evner. Jeg trives jo så klart veldig godt som bibliotekar. Her kan jeg være meg selv, hverdagen er variert og jeg kan bruke den kunnskapen jeg har fått fra de ulike veiene jeg har gått, sier hun.

Sirkulær økonomi og komodovaran

En del av bibliotekets samfunnsoppdrag har alltid vært å bidra til en bærekraftig, sirkulær økonomi. I tillegg til bøker kan man låne verktøy, elsparkesykkel og til og med frø. Tilbudet utvikler seg altså i takt med samfunnet, og Anastasia har noen tanker om hva fremtiden kan innebære.

– Jeg tror flere av de tyngre oppgavene kan bli borte. Nå bruker vi tid på å organisere bøkene, men om det blir automatisert på et vis, kan vi fokusere mer på blant annet formidling, forteller hun.

Når jeg spør henne om hun har noen morsomme historier fra jobben, må hun tenke seg om.

– Jeg opplever ofte at folk kommer bort og forkynner religionen sin eller forteller om opplysende reiser til Peru. Folk vil nok bare ha noen å prate med, og det syns jeg er veldig fint, sier Anastasia.

Hun husker likevel én hendelse som hun gjerne gjenforteller.

– Det var noen som gjerne skulle ha en bok om komodovaraner. Det var nemlig «verdens største øgle, faktisk», forteller hun, og gjør til en ekstra bred trønderdialekt.

– Unnskyld, jobber du her?

Etter å ha sittet lenge og pratet, tar Anastasia meg og fotografen med inn i lokalet for å ta noen bilder. Jeg blir med ett møtt av den nostalgiske lukten av støvete bøker. En kunstig stillhet brer seg over meg, sporadisk avbrutt av et kvalt hosteanfall. Mens bildene blir tatt, dunker en beskjeden mann meg forsiktig på skulderen og spør:

– Unnskyld, jobber du her?

– Nei, beklager, svarer jeg og kjenner spørsmålet veie tyngre enn mannen sannsynligvis mente det skulle.

Jeg har hatt utallige drømmejobber opp igjennom årene, og etter samtalen med Anastasia har bibliotekaryrket hoppet flere hakk opp på listen. Samtidig ønsker jeg å være mer som fotografen, som har en klar drøm foran seg. Det virker inspirerende.

Når man har et mål foran seg, kan man ta små og store steg for å oppnå det. Kanskje har man også større sjanse for å faktisk få drømmejobben da. Samtidig er Anastasia et prakteksempel på at veien blir til mens man går, og er ikke det også lov?

– Jeg håper det ordner seg for deg, da, sier Anastasia som om hun mener det.

– Takk, svarer jeg, og tror på henne.

LES OGSÅ: UKA-23 med sitt første artist-slipp