BLOD, ILD og PLATINABLONDT HÅR
House of the Dragon viser baksiden av Targaryen-dynastiet og de brutale konfliktene under arverekken.
200 år før Game of Thrones mangler Targaryen-dynastiet en arvtager. Kong Viserys har ingen sønner, hans bror Daemon og hans datter Rhaenyra har delvise krav på tronen. Rhaenyra, en kvinne, kan tradisjonelt ikke arve tronen og Daemon har rykte på seg for å være impulsiv og voldelig. Viserys’ kone Aemma er gravid, etter en rekke med feilslåtte fødsler, og Viserys er overbevist om at det kommende barnet er den mannlige arvtageren han trenger.
Sør i Westeros brygger en krig med bystatene på nabokontinentet Essos. Slik er verden stilt ved starten av House of the Dragon, ved begynnelsen på slutten av huset Targaryen.
Arv, allianser og intriger definerer maktkampen ved kjernen av House of the Dragon, slik det gjorde gjennom (i hvert fall mesteparten) av Game of Thrones. I sistnevnte introduseres seeren i hovedsak gjennom den naive Ned Stark, som kommer utenfra og inn i et opportunistisk og hemmelighetsfullt King’s Landing.
I House of the Dragon sentreres plottet rundt de største maktspillerne i et mektig dynasti, som for første gang begynner å ane sin egen sårbarhet.
LES OGSÅ: Blonde er lite annet enn nær tre timer med lidelse.
Makt og misforståelser
I Targaryen-dynastiet er makten enormt sentrert og de fleste plott-utviklingene beror på individers misforståelser, bitterhet, stolthet og løgner. Persongalleriet består av, i beste fall, moralsk grå karakterer, og følelsen av at mange av karakterene er i stand til nesten hva som helst er et vedvarende spenningsmoment.
I samspill med sterke skuespillerprestasjoner skaper dette en anspent og levende verden. Av sistnevnte er Paddy Considines fremførelse av kong Viserys Targaryen, dratt i alle retninger mellom kompromissene han prøver å inngå mens han blir mer og mer tynnslitt, blant de mest imponerende.
Produksjonsdesignet i House of the Dragon er av sedvanlig høy kvalitet, som sømmer seg en arvtager til Game of Thrones. De ulike familiene og husene har sterke visuelle stiler, som skaper en enkel og elegant adskillelse av de motstilte sidene. Byene og festningene rundt om i Westeros: Harrenhall, Storm’s End og Dragonstone, er like storslåtte og unike og hvert maktsete får sin egen sterke visuelle identitet.
Vanskeliggjort tid
Det definerende valget i plott-utviklingen av House of the Dragon er tidsskildringen. Serien hopper i tid med hyppig frekvens og etterlater ulike lengder av usett tid. Fordelen med dette er at iscenesettelsen av sydende splid mellom de ulike maktspillerne i Westeros blir eksplisitt vist.
Den negative konsekvensen er at første halvdel av serien blir stående som en rekke fragmenterte hendelser, hvorav relativt få synes å ha eksplisitte konsekvenser for andre halvdel.
I en serie med et mer tradisjonelt tidsforløp ville det ha vært enklere å akseptere dette som verdensbygging, men siden de virkelig betydningsfulle begivenhetene er relativt få, oppleves tidshoppene som noe umotiverte.
Nok en umiddelbart merkbar konsekvens av disse tidshoppene er at flere skuespillere, ofte i sentrale roller, byttes ut for å illustrere at de eldes. Problemet da er at andre forblir de samme. Noen karakterer sminkes for å tydeliggjøre tidsforløpet, andre byttes ut, mens noen forblir tilsynelatende tidløse. Dette oppleves distraherende, siden det tøyer illusjonen publikum er villig til å spille med på.
Den største utfordringen er Matt Smiths Daemon Targaryen, som undertegnede allerede sliter nok med å ikke se som den ellevte doktoren fra Doctor Who – en beklagelig konsekvens av å ha vært femten i 2010.
LES OGSÅ: Mysteriet om Dragvolls forsvunnede mikrobølgeovn er løst
Brutal verden
Brutaliteten som gjorde Game of Thrones så sjokkerende er godt representert i House of the Dragon. Volden er åpenlys og åpenbar, en essensiell del av verdenen den utfolder seg i. Tidvis er den fremdeles sjokkerende, og det er ikke dårlig i et univers berømt for sine intense skildringer av brutalitet.
Targaryen-dynastiet ble etablert av og vedlikeholdes av drager, våpenet eventuelle utfordrere ikke har tilgang til. De er både et symbol på og et verktøy for total makt i en voldsdominert verden. Volden er dermed en forståelig konsekvens av presedensen som er satt. Eventuelle paralleller til virkeligheten er selvfølgelig tilfeldige.
Tross noen kronglete valg i presentasjon er House of the Dragon et imponerende kapittel i adaptasjonene av George R. R. Martins univers. Iscenesettelsen og utfoldelsen av konfliktene lander komfortabelt ved sesongens slutt og finner sin form på mer og mer selvsikkert vis.
Fantasy-entusiaster skal argumentere godt for å hoppe over denne, det samme skal de som liker drama og hoffintrige. I hvert fall de av dem med sterk mage.
LES OGSÅ: Jazzfestival på Knaus: Jazz for jazzerne, for alle og til fest
