Bokanmeldelse
Sterkt om familie og avstand
Diktsamlingen fungerer som talerør for bortgjemte liv og forteller meg ikke hva jeg skal mene men hvordan jeg kan mene noe.
Tittel: Med resten av mine hender
Forfatter: Priya Bains
Forlag: Oktober
Sider: 170
Priya Bains debuterer med diktsamlingen Med resten av mine hender og er nominert til Vesaas debutantpris 2022. Forfatteren er født og oppvokst i Trondheim og har indiske aner. Hun er utdannet ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og Forfatterskolen i København. Den indiske bakgrunnen kommer til orde og ligger til grunnlag for temaene. Fortellinger om det flerkulturelle og avstanden mellom familierelasjoner står i sentrum. Priya Bains benytter diktformens evne til å være i detaljene med stor effekt.
Med kritisk blikk
Samlingen er delt inn i åtte kapitler som hver innleder konkrete hendelser, situasjoner og relasjoner som alle går inn under samlingens overgående tema. Kompliserte forhold til familie og kultur er den røde tråden. Diktet “Mynter av gull, papegøyetunge” utforsker avstanden mellom foreldregenerasjonen og barn av innvandrere. Spesielt problemer knyttet til forventninger og skuffelse. Bains er kritisk i sin fremstilling av presset som legges på barn av innvandrere til å lykkes i samfunnet. Samt hvordan det oppleves stå med én fot i hver kultur.
“For mine hofters styrke” er et samfunnskritisk dikt om det vestlige synet på fremmede kulturer. Det forteller om personlige erfaringer som jeg synes er givende å få fortalt. Den personlige dialogiske formen gjør at jeg føler meg mer knyttet til historien. Å bli snakket til fører til at jeg opplever frihet til å forme en egen mening. For eksempel, “mormor sier: du skal ikke tenke om oss at vi ikke vet hva det vil si å å bygge broer og hus at vi ikke kan peke med fingrene og si: sykehus apotek market // at vi ikke vet hva det vil si ¨reise store byggverk at vi aldri har stirret inn i ruinens rygg // og sagt: dette lagde vi med våre egne hender.” Kritikken av vestlige samfunnets syn på andre kulturer som underutviklet er her sterk i sin enkelhet.
MER AV TARJEI VESAAS' DEBUTANTPRIS: Enkle historier om store tema
Nye stemmer
“Grensene som blir trukket” inneholder de mest visuelle og auditative diktene. Situasjonene som skildres minner i sin beskrivelse om India. Språklige bilder brukes i beskrivelsen av hjemlandet som en gang var. Lyder og smaker gjør at jeg transporteres til det faktiske stedet. På side 130-131 beskrives den eldre generasjonens tilknytning til et land som ikke andre kan forstå og fremstår spesielt sterk. Fortalt fra perspektivet til de som en gang var bosatt der og måtte flykte gjør at nostalgi og savn preger tonen. Livet og flykten fra det som en gang var oppleves vakker, vond og rå. På denne måten får forfatteren fram kompleksitet og nyanserer om den flerkulturelle erfaringen. Disse diktene sitter igjen hos meg lenge etter endt lesing og trekker kvaliteten på samlingen opp.
Repetisjon er en sentral del av samlingen som understreker og løfter fram de ulike stemmene. “Min familie sier”, “mormor sier”, “morfar sier” o.l. På denne måten får man fram fortellinger og perspektiv som ellers er glemt eller gjemt. Samtidig som det gir rom for forståelse og kritikk. Får fram avstanden som finnes ikke bare mellom generasjoner og kulturer, men også flyktningers avstand til tidligere liv. I tillegg skapes et fellesskap på tvers av den ´faktiske´ familien og jeg opplever det som erfaringer fra flere familier. Dermed gjøres det familiære og personlige også allment. Selv om jeg ikke kan kjenne meg igjen i den flerkulturelle erfaringen, er avstand mellom generasjoner et allment tema som kan treffe mange, meg selv inkludert.
LES OGSÅ: – Noe er ikke helt som det skal være på sykepleierstudiet
Sterkest samlet
Samlingen preges av en mild eksprimentering med typografi. Noen av diktene flyter sammen og beveger seg over flere sider. Andre steder foregår eksperimentering i form av dobbel linjeavstand. Dette er i begge tilfeller med på å skape interessante brudd i rytmen og lesning. I diktenes ellers dialogiske karakter synes jeg dette gjør at diktene får min oppmerksomhet og samlingen blir mer tiltalende.
Samlet sett er det en sterk diktsamling hvor jeg har utpekt meg noen favoritter. Det er et mindretall av selvstendige dikt som er spesielt merkbare. Med sine 170 sider og en tydelig rød tråd er bruken av repetisjon sentral. Virkemidlet fremstår veloverveid og diktene fungerer dermed best i samlet form. Mange av de enkelte diktene ligner hverandre og når ikke sitt fulle potensiale som selvstendige. Jeg ser på dette som et bevisst stilvalg og derfor en preferanse mer enn en svakhet, men det kan til tider virke fremmedgjørende og oveflødig. Andre steder er det nødvendig for å opprettholde en sterk følelsesmessig leseropplevelse. De ulike perspektivene jeg får innsikt i er det som skiller denne samlingen fra andre verk med samme tema. Samlingen gir meg et nytt blikk på temaer som stadig blir skrevet mer om. Jeg sitter igjen med mange inntrykk å reflektere over.
