Sleng deg med på trenden – klatre ut av hybelen og opp i veggen

Om du har prøvd eller hørt om buldring, er du ikke alene. Den nybegynnervennlige klatreformen har blitt en viktig sosial aktivitet for mange studenter under tunge koronarestriksjoner med få kvelder på Samfundet. Men hva er egentlig buldring? Hva er det som gjør at så mange studenter har startet? Under Dusken tar turen til et av Trondheims mange klatresentre, nærmere bestemt Trondheim buldresenter.

Lokasjon, lokasjon, lokasjon

Det er søndag, og Trondheim stiller med overskyet vær. Veien til buldresenteret er noe lang, og jeg og fotografen skal langt inn i Burans dyp. Skal man til senteret for første gang, er det ikke rart om man går seg litt vill, da senteret er plassert midt mellom Dahls bryggeri og et anleggsområde. Vi kommer etterhvert frem, men blir noe overrasket. Det ligner på, og er vel strengt tatt, en forlatt lagerbygning. Har vi fått feil adresse?

Skuldrene senkes litt når det står «Trondheim Buldresenter», men de går noe opp igjen når vi går inn i et varemottak. Tvilen på at vi har kommet til rett sted svinner på den andre siden litt bort når vi blir møtt av en intens svettelukt. Det finnes kanskje ikke et sikrere tegn på at en har kommet inn på et treningssenter. Vi når døren, og rekker å ta en kjapp titt inn, før vi blir møtt av en smilende ansatt og buldrer, Martin Eriksen Havn, som forteller at plasseringen er en del av sjarmen.

– Jeg synes den er nokså fin, og så er det jo utrolig bra busstransport i Trondheim. Selv om man bor på Byåsen eller Leangen, blir buldresenteret plutselig sentralt. Og da kommer man seg også litt unna maset fra sentrum.

Det kan altså være litt vanskelig å finne fram, men med tanke på antall folk som er inne i senteret, er det nok noe man blir vant til. Inne ser det litt kaotisk ut, med mange former og farger på rutene. Ved nærmere inspeksjon kommer det dog fort frem at dette er et lurt system. De ulike fargene viser til ulik vanskelighetsgrad, og vi ser fort hvilke ruter som vi kanskje bør vente med å prøve oss på.

LES OGSÅ: Bånn gass med Razzmatazz

Hva er buldring?

Martin viser oss inn i hallen, og forteller at det er mye på grunn av mediedekning gjennom dokumentarer som «Free Solo» og Mesternes mesterdeltaker Magnus Midtbø at buldring har økt i popularitet blant studenter.

– Kanskje er det tilgjengeligheten til buldring sammenlignet med andre typer klatring som har vært viktig for den økende interessen.

Martin forklarer at noe av grunnen til at studenter velger buldring framfor andre klatreformer, er at buldring skiller seg ut ved at det er noe friere.

– Man trenger ikke så mye utstyr, som tau, men man trenger et par sko. Så gjelder det bare å finne seg en vegg, og begynne å klatre.

Kanskje er det ikke lurt å klatre helt til taket.Når blikket går oppover, ser vi fort at taket sannsynligvis ikke er det mest vanntette. Litt drypp når det regner må nok medregnes. Riktignok er det hverdagskost for innbitte dragvollinger. Litt regn inne er vi vant til.

Han sammenligner buldring med fjellklatring uten sikring, og selv om det kanskje høres noe skummelt ut, viser Martin til at veggene er i passelig høyde, og at det er gode madrasser under, som gjør et eventuelt fall mykt.

– Buldring har en lav skadefrekvens.

I løpet av tiden Under Dusken er inne i hallen, ser vi mye fall, men alle kommer seg fort opp, tilsynelatende uten skader. Martin er åpen om at skader kan oppstå, men at i løpet av hans tid som ansatt har de ikke slitt noe særlig med det på senteret. Han tenker seg kjapt om, og forteller med et glimt i øyet:

– En må regne med litt vondt i underarmene.

Mer lek enn trening

Til tross for at det er tidlig søndags morgen, ser det ikke ut til å stoppe studenter fra å ta seg en buldreøkt. Det går ikke lang tid før vi møter en gruppe studenter som ivrig forteller om hvorfor de velger å legge søndagsturen til buldrehallen.

– Det er en veldig god treningsøkt, uten at en trenger motivasjon for å trene. Her kan man trene uten at en trenger noe utstyr eller opplegg, forteller kybernitikkstudenten Susanne Ackre.

Hun legger til at en glemmer litt at en trener, og at det føles mer som lek. Medstudent Petter Skau-Nilsen sier seg enig.

– Det er lavterskel å begynne å buldre.

Anette Fagerheim Bjerke legger fort til:

– Og det gir mestringsfølelse, mer mestringsfølelse enn hos andre idretter.

Resten nikker anerkjennende. Ut fra ansiktsuttrykkene rundt om i hallen kan det også se ut som at å klare å klatre til toppen av en rute gjør at en trekker litt mer på smilebåndet enn man gjør av knebøy.

LES OGSÅ: Liker Dragvollinger egentlig Dragvoll?

En idrett for alle nivåer

I media har det (med god grunn) vært mye fokus på studenter som har slitt sosialt under koronarestriksjonene. Noen har vært ensomme, andre frustrerte over zoomforelesninger og professorer uten teknisk innsikt. Man har altså ikke vært alene om man har savnet en fullstappet Bodega, eller forelesninger der ikke alle får plass.

Martin understreker at tiltak ble satt i gang tidlig, og at buldresenteret ikke har hatt noen koronatilfeller. På tross av hva en kanskje skulle tro, har de også tvert imot opplevd en større pågang under pandemien.

– Vi har vært heldige.

Med mye annet stengt ser det altså ut til at buldring har blitt en viktig sosial arena for mange studenter i perioden. For studentene vi snakker med, er det sosiale aspektet med buldring viktig. For selv om de klatrer én og én, følger de andre med på hverandre og kommer med skryt om en når toppen, eller litt tips om en skulle falle ned.

Skau-Nilsen forteller at noe som gjør at det funker, selv med ulike utgangspunkt, er at nivåforskjellene flyter bort. På tross av at rutene en klatrer har ulik vanskelighetsgrad, er både lette og vanskelige ruter overlappende. Han mener at det er med på å gjøre at det blir mer en fellesøkt enn en aktivitet en gjør alene.

– Det er gøy at man kan klatre på samme områder. Det blir ikke noen synlige nivåforskjeller, eller klasseforskjeller om du vil.

Mestring alene

Selv om det er tydelig at det sosiale er en viktig del av buldring, går det ikke lang tid før vi treffer på ei som også synes det fungerer bra alene. Sykepleiestudent Marie Kleiven forteller at hun gjerne buldrer med andre, men presiserer at hun synes buldring gir en så god mestringsfølelse at det ikke er noe problem.

– Det er så utrolig artig!

I tillegg trekker hun fram at hun raskt kommer inn i flytsonen, en tilstand der hun stresser ned og glemmer tid og sted.

– Det er full konsentrasjon. Når jeg buldrer fokuserer jeg kun på neste tak – man kommer veldig inn i det.

Sagt på en annen måte oppleves altså buldring både som en fellesaktivitet der en kan styre tempoet litt selv, og en aktivitet som godt kan fungere som en treningsøkt alene. Vi legger også merke til en tredje gruppe, de som går to og to.

LES OGSÅ: Burt Bacharach – kulissenes konge

Godt alternativ på date

Med stram line og komfortable sofaer trenger man ikke buldre hele tiden. Martin påpeker at mange velger å legge dater til buldrehallen. Han ler litt, og sier at det kan være en god måte å få ristet løs litt nervøsitet på.

– Det er mange som tar med tinderdater hit og får inn litt aktivitet.

Kanskje er muligheten til å styre tempo selv noe av det som gjør at buldring har blitt en utfordrer til den klassiske skogsturen eller en øl i sentrum. Går praten dårlig, er det bare å hive seg i veggen. I tillegg løser buldringen et problem for den som liker å trene styrke og ønsker vil vise det frem på date.

– Du får vist frem at du er sterk, men vi har også sjakkbrett her, om en skulle trenge litt pause.

Tinderdater eller ei, vi finner veien ut av hallen noe lettere enn vi fant veien inn. I døren møter vi en tidligere student. Han forteller at han skulle ønske at han hadde oppdaget senteret da han studerte. Vi går ut og trekker pusten. Svettelukten ble vi vant til, men det kjennes godt å få litt frisk luft.