Et lite stykke musikkhistorie:

Burt Bacharach – kulissenes konge

Bacharach ble en popsensasjon med sin grensesprengende tolkning av orkestermusikk, og holder nå så mange Billboard-innføringer at han selv har mistet tellingen.

Publisert

Det var i New York den unge Bacharach lærte klassisk piano, og interessen for musikk var ekstrem. Likevel ble det vanskelig for moren å holde ham til klassisk musikk, og som ungdom brukte Bacharach falsk legitimasjon for å se jazz på nattklubber i asfaltjungelen. Her fikk han oppleve bebop på 40-tallet, med Dizzy Gillespiel og Count Basie, som ble en stor innflytelse på hans karriere. Videre oppsøkte han jazz, og på The Music Academy of the West, i California, lærte Bacharach seg musikkteori. Spesielt var han interessert i jazzharmoni, og skulle senere bli hyllet av legender som Stan Getz.

Et bunnsolid partnerskap

Mot slutten av 50-tallet hadde Bacharach et karrieredefinerende møte på Brill Building i New York, nemlig med lyrikeren Hal Davids. De fant raskt tonen, både på et personlig og musikalsk nivå. Sammen gikk de til topps på de amerikanske hitlistene for første gang med «The Story of My Life» med Marty Robbins i 1957, som kronet starten på en eventyrlig musikalsk reise. Bacharach og Davids dannet et bunnsolid team, hvor Bacharach skrev musikk, mens de sammen skrev tekster. Spesielt involvert var de i Dionne Warwick sin karriere, som følge av at Burt oppdaget henne i 1961. Sammen skrev de noen av hennes største låter, og de neste 20 årene viste seg å bli en av de større suksesshistoriene i populærmusikken. Låter som «Walk on By», «Do You Know the Way to San Jose» og «I Say a Little Prayer» er blant deres største låter, som senere har blitt utgitt av andre store artister, som Aretha Franklin og Isaac Hayes.

LES OGSÅ: Utsikten fra UKEtoget

“Easy”, men kompleks musikk

Det som skiller Bacharach fra datidens populærmusikere, er hans enkle lydbilde, skjult i komplekse melodier arrangert med en utradisjonell sammensetning av akkorder. Musikken hans ble ofte omtalt som en egen sjanger, «easy listening», noe han selv ikke var så fan av – ettersom musikken var alt annet enn simpel. Likevel har han en karakteristisk lyd, og man kan raskt høre at Burt Bacharach har skrevet musikken. Det kan selv høres på artisten som fremfører. Dette er et resultat av melodier som er lite fleksible, og at artisten må ta hensyn til akkordene og melodien, uten mye rom til kunstnerisk frihet. Kombinert med signaturlyden til Burt, det silkemyke flygelhornet, serveres man en lett fordøyelig og vakker musikkopplevelse.

Den lettbente popmusikken fortsatte å prege hitlistene fram til tidlig på 70-tallet, fram til Bacharach og Davids skilte lag etter et katastrofeprosjekt. Dette førte til årevis med nedgang i kritikere sine øyne, og han klarte ikke å levere de samme tallene som på 60-tallet. Til tross for noen svake år kom han sterkt tilbake på 80-tallet. Sammen med sin nye tekstskrivende kone, Carole Bayer Sager, laget han hitlåtene «Arthur’s Theme (Best That You Can Do)» med Cristopher Cross og «That’s What Friends Are For» med Dionne Warwick. Plutselig var han for fullt tilbake i søkelyset, og igjen den største komponisten. Han nøt glansen som konsertartist, og turnerte verden over i mange år. Dette varte fram til 90-tallet, da den britiske Elvis Costello la igjen et lydopptak på telefonen til Burt. Umiddelbart ble interessen tent hos Bacharach, og han ville samarbeide med Costello. En avgjørelse som førte til et langt samarbeid, en Grammy, og ikke minst to gjesteopptredener i filmserien Austin Powers.

En pioner blant produsenter

I dagens musikklandskap er det ikke uvanlig med stjerneprodusenter som Metro Boomin eller Calvin Harris, som hyrer artister til sine egne prosjekter. Derimot var ikke dette normalen på 60-tallet, og her var Bacharach en pioner. Han var faktisk så stor, at han ofte kastet en skygge over artisten som fremførte låten. Denne stjernestatusen tok han til seg, med TV- og filmopptredener og diverse røde løpere. Selv hadde han vunnet noen av de gjeveste prisene man som kunstner kan vinne, blant annet flere Grammys, Golden Globes og Academy Awards, samt en Oscar-nominasjon.

Til tross for sin alder på 93 år fortsetter han å komponere og produsere musikk den dag i dag, og han siste utgivelse var i 2020. Han har også fortsatt å motta store musikalske anerkjennelser, blant annet Gershwin Prisen i 2012, fra Library of Congress. Denne utmerkelsen ble gitt til både Burt og Hal Davids, for deres bidrag til populærmusikken – og prisen ble for første gang gitt til et låtskriverteam. Det går dessverre mot slutten av Burts karriere, men hans innflytelse og diskografi kommer utvilsomt til å leve i lang tid fremover.

LES OGSÅ: Politiet strammer inn på offentlig drikking: – Du kan ikke dele ut brennevin i køen