Vi må gjøre mer enn å erklære Borten Moe non grata

Resultatene fra Studiebarometeret 2022, som ble presentert forrige uke, viser at studentene er mindre fornøyde med studenttilværelsen enn tidligere. Studenter jobber mer og studerer mindre. Tre år med pandemi gikk ut over kvaliteten på undervisningen og undersøkelsen viser at studenter nå ser seg nødt til å prioritere vekk forelesninger til fordel for jobb. Det bør gjøre minister for forskning og høyere utdanning Ola Borten Moe bekymret.

Som fulltidsstudent er man i utgangspunktet student på heltid, men tallene fra Studiebarometeret viser at studenter jobber opptil 9,5 timer i uka. Mange studenter er heldige og har en relevant deltidsjobb ved siden av. Det gir erfaring og kommer godt med senere i livet, men det er et paradoks at studentene nå er avhengige av en deltidsjobb ved siden av studiene. Politikerne må sørge for at høyere utdanning er for alle, og ikke bare for dem som har råd til å studere. Det er ikke alle som har oppsparte midler å bruke.

LES OGSÅ: God dag, Gløshaugen

At studenter er nødt til å prioritere vekk forelesninger til fordel for deltidsjobben, bør få varsellampene til å lyse. Mange er bekymret for økonomien, noe som tapper energi og tar fokus vekk fra studiene. Det er viktig at kvaliteten på undervisningen er god, og at studentene har mulighet til å dra på forelesninger for at vi skal få den kompetansen vi og samfunnet trenger når vi skal inn i arbeidslivet. Vi er først og fremst studenter for å studere.

Der arbeidstakere har mulighet til å streike for å bedre lønnsvilkårene, må studentene ta til takke med den studiestøtten politikerne bestemmer. Når studentene har så liten tillit til utdanningsministeren, må vi gjøre mer enn å bare erklære ham non grata, altså uønsket, som studentparlamentene i Oslo og Bergen har gjort. Vi må vise at Borten Moe er uønsket gjennom handling.

LES OGSÅ: – Runk meg til du kommer

På 90-tallet tok studentene til gatene for å løfte fram sine krav om å bedre studentvelferden. I likhet med Borten Moes ambisjoner om å gjøre en «total makeover» av utdanningssektoren hadde også daværende utdanningsminister Gudmund Hernes ambisjoner. Forskjellen er at studentene på 90-tallet omgjorde frustrasjon til handling da statsbudsjettet fikk begeret til å renne over. Studentene på 90-tallet tvang politikerne til å høre på dem, og fikk gjennomslag. Jeg skulle ønske vi kunne få til et like stort engasjement og rope minst like høyt i gatene når vi blir urettferdig behandlet.