Vi må tenke på konsekvensene av digital undervisning

Konsekvensene av pandemien tærer på vår evne til å være studenter. Når motivasjonen, tilrettelegging, samarbeid og faglige diskusjoner blir avlyst, svekkes også vår evne til å lære det vi skal, selv om vi prøver så hardt vi kan. Jeg lurer ofte på om det vi får ut av den digitale situasjonen er godt nok. Universitetet forsøker å legge til rette for at vi skal «opprettholde normal studieprogresjon», men med fraværet av obligatorisk undervisning som nedstengningene har pålagt meg, hadde jeg normalt ikke fått lov til å ta eksamen, verken i høst eller nå til sommeren.

Etter et år med pandemi sitter vi igjen med store kunnskapshull, og lovnaden «vi finner en løsning etter korona» blir fjernere og fjernere med hver nedstengning og nye koronamutasjoner. Regjeringen kan snakke så varmt de vil om «lys i enden av tunnelen» og sydenturer i år, men jeg og mine medstudenter tenker på den dagen vi skal ut i arbeid. Vi frykter den dagen vi skal forklare noen noe vi ikke selv skjønner fordi forelesningen ikke var direktesendt, og vi derfor ikke kunne stille oppklarende spørsmål. Det blir fort litt tilfeldig hva vi som utdanner oss i denne tiden kan mye og lite om. Det er et problem når vi skal ut i jobber der vi skal ta avgjørelser som kan få følger for personers liv og helse.

LES OGSÅ: Stor pågang blant studenter som vil bidra til massevaksineringen

Ingenting kan erstatte læringen og motivasjonen vi får av faglige diskusjoner rundt et bord, raske oppklaringer i forelesning og nettverksbyggingen som kommer av å se hverandre på jevnlig basis og snakke sammen i gangene. Tro meg, vi har prøvd. Det har vært rettet kritikk mot at lesesaler stengte ned, samtidig som at serveringssteder fikk holde åpent, og jeg er enig i denne kritikken. Ja, det er kjempeviktig at serveringsbransjen overlever, men er det ikke like viktig å tilrettelegge for at unge har fasiliteter til å få seg en god utdannelse? Smittevernet er neppe grunnen til at jeg fikk lov til å sitte ved et bord på en kafé, men ikke ved et bord på campus.

Arbeidslivet og fremtiden vår trenger den kunnskapen vi skal tilegne oss i løpet av studiene våre. Jeg lurer på når hverdagen med digital undervisning har stått på så lenge at vi ikke lenger kan følge normal studieprogresjon. Når har undervisningskvaliteten vært redusert over så lang tid at det ikke lenger er forsvarlig å sende oss ut i arbeidslivet? Jeg tror det begynner å nærme seg, og at dette problemet ikke kan løses med at Henrik Asheim kaster penger på det. Vi må også bli prioritert for fysisk tilstedeværelse.

LES OGSÅ: Ein forelesars tilståingar frå det virtuelle klasserommet