Fra fan fiction-forfatter til poet

Trønderpoeten Bendik Vada er aktuell med diktsamlinga Virkelig igjen (2020). Vada debuterte i 2017 med diktsamlinga Vak, som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Bendik Vada ble ikke født poet, men grunnen ble lagt allerede da han trådte barneskoene i bygda Klett, i utkanten av Trondheim. Selv om Klett ikke var et kultursentrum som Trondheim, vokste Vada opp i et hjem der alle leste mye.

– Jeg vokste opp i et hjem med mye bøker og høytlesing. Også dikt. Jeg husker jeg tidlig kunne Inger Hagerup dikt utenat, sier Vada.

Vada levde et liv som andre barn, men leselysten utmerket seg tidlig. Etterhvert videreutviklet det seg til skrivelyst.

– Jeg leste gjennom hele oppveksten. Jeg merket mer og mer at jeg likte å skrive og lese i løpet av tenårene. Jeg begynte å skrive Harry Potter-fan fiction allerede fra jeg var ni år, sier han og ler.

LES OGSÅ: Grønn gløsing dro på blinddate

Magiske hegrer

I diktsamlinga Virkelig igjen krysser virkeligheten over i det overnaturlige. Aztekiske guder, naturskildringer og en hegre er gjengangere.

– Jeg tror det fantastiske har vært et behov for alle mennesker til nær sagt alle tider. Fantasy har blitt sett ned på i høykulturen, samtidig som man har vært veldig opptatt av greske myter. Magi er virkelig – hvis folk opplever at det er virkelig.

Tross fantastiske og surrealistiske skildringer insisterer Vada på at han ikke skriver allegorisk.

– Nei, ikke i det hele tatt. Det handler om å finne en klangbunn som stemmer med det jeg vil formidle. Vada har besøkt Mexico flere ganger. Møtene med den meksikanske kulturen inspirerte den siste diktsamlinga.

– Virkelig igjen er i stor grad preget av erfaringene mine fra Mexico. De aztekiske mytene snakket til meg på en annen måte enn de norske, kanskje fordi de er så tilstede i den mexicanske kulturen og samfunnet. Jeg var bevisst på at kulturen deres ikke bare var noe jeg bare kunne forsyne meg av, man skal vokte seg for å eksotifisere den.

En av de viktigste karakterene i Virkelig igjen er en hegre. Den går igjen i både grafikk og tekst, gjerne i bestemt form: Hegra.

– Hegra er viktig i aztekisk mytologi, samtidig som det er mye hegre langs trøndelagskysten. Denne fuglen ble noe som kunne snakke både for aztekerne og for meg.

Å leve som skrivende – på Lillehammer

For den unge Vada var det et vendepunkt å møte andre skrivende.

– Jeg meldte meg på et skrivekurs med Mathias Samuelsen og Rune Hjemås. Det ga mersmak å være i et miljø der det du skrev var sentrum av tilværelsen. Det handler ikke nødvendigvis om å publisere, men å være skrivende.

Etter videregående forlot han Klett og dro sørover for å skrive.

– Jeg begynte på Nansenskolen i Lillehammer etter videregående. Det var en stor glede for meg – å eksistere i et år som skrivende nittenåring med andre skrivende unge mennesker fra hele landet. Det var også et møte med inn ­forstått høykultur. Det var en unntakstilstand på Klett, på Nansenskolen var det en selvfølgelighet.

Møtet med den selvfølgelige høykulturen var først skremmende for nittenåringen.

– Etter hvert fikk jeg en større forståelse, uten at jeg lar det jeg driver med være definert av den rådende oppfatninger fra den etablerte kulturverdenen.

Etter hvert har han lært seg å ta til seg det som fenger ham og la resten ligge.

– Jeg leste for eksempel Proust og syntes det var dritkjedelig. Det skammet jeg meg for å si på Nansenskolen, men nå tør jeg å si det. Ikke for å være kontrær, men det var ikke for meg. Kanskje det blir det senere.

LES OGSÅ: Dette ser kulturredaksjonen fram til denne våren

Inn i poesien

Tida på Lillehammer var avgjørende for Vada og det var der han virkelig fikk øynene opp for poesi som uttrykksform.

– Poesien virket som en mer åpen måte å uttale seg på enn prosa. Poesi ga meg mulighet til å gå inn i ordene og være mindre bundet av syntaks.

Den beskjedne trønderen mener ikke dikt er mer verdt enn andre kunstformer, men for ham er poesien noe eget.

– Det er den måten jeg klarer å få kommunisert best med andre på. Dikt har den styrken at det bruker det vanlige og hverdagslige språket vårt. Språket vårt er utilstrekkelig til å uttrykke det vi vil, men diktet strekker seg etter å formidle det språket har vanskelig for å uttrykke. Mine dikt skal også fungere som noe som kan høres, for meg er det ikke bare en skriftlig kunstform. Det er rytme og melodi der.

Når det gjelder hvilke poeter som har inspirert Vada aller mest, drar han litt på det, men har svaret klart:

– Det har blitt en klisjé for mannlige poeter i Norge, men for meg var det Tor Ulven. Poesien hans uttrykker størrelser som er utenfor menneskelig fatteevne. Han setter ord på vår ubetydelighet i et geologisk perspektiv, en enorm ubegripelighet overfor oss små mennesker. Våre 100 år på jorda er en fjert i motvind, sier Vada, uten å fortrekke en mine.

Ulven hadde spesiell appell for en ung poet med interesse for realfag.

– Jeg har alltid vært interessert i realfag. Ulven klarte å møte det dype og realistiske med noe så smått og skjørt som et dikt – noe som er så ubetydelig, men så viktig hvis det blir lest av riktig person.

Til København og tilbake

Etter Nansenskolen gikk Vada to år på forfatterskolen i København. Der ble han koblet mer på den dansk-norske felleshistorien, som ledet tilbake til å skrive på bokmål.

– Verden ser annerledes ut fra Klett enn fra København, annerledes fra Paris enn i Mexico City. Det har vært viktig for meg å forstå hvor jeg ser verdenen min fra.

Fra København dro Vada og medstudentene på studietur til Mexico. Møtet med den mexicanske kulturen, først i tekst og så i virkeligheten, gjorde sterkt inntrykk.

– Der møtte jeg ekstrem fattigdom, vold og drap side om side med et moderne samfunn preget av å dele grense med USA. Katolsk og spansk historie var tydelig. Språk, arkitektur, historie, alt eksisterte oppå hverandre samtidig på en måte jeg ikke var vant til fra Norge og Klett.

– Siden studerte jeg matematikk ved NTNU et år, det likte jeg. Det var veldig gøy å jobbe med et sånt språk – som matematikk er – som ikke forsøker å etterape noe annet. Skrift- og talespråket forsøker å etterape verden, men matematikken står for noe eget. Det var moro, men krevende å få skrevet ved siden av.

Høsten 2020 flyttet Vada på seg igjen. Denne gangen dro han til Oslo.

– Jeg hadde behov for å komme litt bort fra der jeg kom fra. Oslo er ikke så langt vekk, men med nedstenginga var det en åpenbar mulighet. Oslo er et maktsentrum også i norsk kultur. Det er gøy å ha bodd her på et tidspunkt. Det har vært merkelig å komme til byen i denne nedstengte og engstelige tida.

Å la seg selv bli mange

– Den første diktsamlinga skrev jeg på trøndersk. Det begynte jeg med på Lillehammer. Det er flere som har gjort det før meg, blant andre Mathias Samuelsen og Gunnar Wærness. Å skrive på trøndersk lot meg skrive fra et gitt geografisk landskap, språket og geografien var bundet sammen. Det var en frigjøringsprosess å slutte å skrive på dialekt og skrive Virkelig igjen på bokmål.

Å skifte skriftspråk opplevde han først og fremst som en nødvendighet.

– Jeg hadde behov for å utforske hvor bundet identiteten min var av språk og sted. Å bruke ulike skriftspråk lar meg utforske min egen identitet som noe plastisk, noe usikkert og flytende. Men jeg må skrive på norsk, jeg kunne ikke skrevet på engelsk eller spansk.

De siste årene har Vada brukt mye tid på å se på og fri seg fra opplevelser av identitet.

– Identitet og perspektiv er så enormt flytende og uhåndgripelig. Det å la seg selv bli mange og ikke bare være én har blitt noe jeg setter høyt. Det stemmer bedre overens med min opplevelse av virkeligheten – å la seg selv forandre. Likevel er jeg preget av mine egne erfaringer. Vi må vite at vi er priviligerte og vite om vi skammer oss over det. Skam er en grunnleggende menneskelig følelse, men ikke noe man bør paralyseres av.

LES OGSÅ: Fyllinga i Nidelva har nå fått et navn

2021 og videre

– Jeg vet ikke alt jeg skal drive med, utover at jeg skal skrive – det er min grunnhandling. Jeg håper også å få startet et nettidsskrift for skandinaviskspråklige samtidspoeter og gjendiktninger, særlig gjendiktning av poesi fra utenfor de vanlige, vestlige innflytelsene. Jeg har lyst til å kunne honorere bidragsyterne, spesielt i denne tida når mange sliter.

Selv om framtida er usikker er det en ting han er sikker på:

– Jeg skjønte at det ikke er så farlig hva jeg jobber med – skrive skal jeg uansett. Jeg savner ikke å drive med matematikk når jeg skriver, men jeg savner å skrive når jeg holder på med matematikk. Skriving er det jeg skal drive med, så får pengene løse seg på en annen måte.