Et lite stykke musikkhistorie:
Gamle sanger om igjen
Det er ikke ukjent at estetikken fra tidligere tiår kommer på moten igjen. Nå er det 90-tallets tur, og sjelden har en retrotrend hatt slik suksess.
90-tallet har vært tilbake i mote, film og musikk en stund nå, men det eksploderte med det 18-årige fenomenet Olivia Rodrigo og hennes debutalbum Sour. Hun kom fra ingensteds med et brak i januar, da singlen «Drivers License» toppet Billboard-listen i åtte uker. I mai kom Sour, og Norge responderte med å sertifisere albumet til platinaplate etter kun fire dager. Rodrigo har aldri lagt skjul på sine inspirasjonskilder, der 90-tallsikoner som Gwen Stefani fra No Doubt og Courtney Love ofte nevnes i intervjuer. Fra arrangementer og produksjon, via Rodrigos stemme, frasering og temaer i låtene, til coverestetikken – «Sour» framstår som den ultimate hyllesten til 90-tallets pop-punk.
De store inspirasjonskildene
90-tallet er gjenopplivet, og vi venter egentlig bare på et band som skal høres ut som Oasis, The Verve og Dandy Warhols. Da er det fristende å spørre: Hvorfor nå, og hvorfor 90-tallet?
Olivia Rodrigo er ikke alene om å uhemmet la seg inspirere av 90-tallet. Her hjemme har vi band som The Needs, som må ha hørt hyppig på Ash og tidlig Weezer, og Spielbergs, som definitivt har plukket med seg mer enn ett album av Dinosaur Jr. og Built to Spill fra bruktsjappa. Sjangeren College-rock ble etter hvert den alternative rockens kommersielle alibi, mens samlebegrepet indie-rock utviklet seg til noe mer kredibelt. Innflytelsesrike band som Sonic Youth, R.E.M., Pixies, Built to Spill, Dinosaur Jr., Guided By Voices og Pavement skapte en estetikk som holder seg like godt i dag. Mange av disse bandene holder fortsatt på, og håver inn gode penger på uendelige gjenforeningsturnéer. Det er dem vel unt, for de fortjener all den oppmerksomhet de kan få.
LES OGSÅ: Filmanmeldelse: Intet nytt fra Wes-fronten
90-tallet tok det uperfekte tilbake til hitlistene
90-tallet var den alternative rockens tiår. Grunge og Britpop. Alle som kunne fire grep på gitaren og hadde rett klesstil, fikk platekontrakt. De store plateselskapene kastet penger etter døgnfluer, som Spin Doctors, The Verve, Elastica og Marcy Playground. Om vi ser bort fra de mest åpenbare og uinteressante bandene (Red Hot Chili Peppers, Oasis, Goo Goo Dolls, Travis, osv.), så var det ekstremt mye bra som boblet rett under: Undersjangrene, som tar elementer fra det kjente og tilfører det noe helt nytt. Grunge rullet gjennom tiåret, men tok stadig nye former, som til det hardere delen av spekteret og et band som Deftones. Mange puttet dem inn i den forhatte nu-metal-sjangeren, sammen med band som Limp Bizkit og Korn, men de har inspirert metallband mange kjenner i dag, som Loathe, og ikke minst Deafheaven.
90-tallets indie-rock hadde en helt egen estetikk, tuftet på en tanke om at «alt er mulig» og at det ikke var så farlig om den innspilte musikken ikke var helt perfekt. Borte var 80-tallets strømlinjeformede, glatte produksjon og målet om perfeksjon i hver note. Slik punk filleristet den åleglatte progrocken på 70-tallet, tok indie-rocken det uperfekte tilbake til hitlistene på 90-tallet. Weezers debutalbum kom ut av det blå, midt i den verste grungeperioden i 1994, og introduserte Beach Boys-aktig pop, blandet med vrengte gitarer, lofi-estetikk og humor. Dette sto i kontrast til de mer alvorlige flanellskjortepunkerne fra grungen, men var samtidig nært beslektet. Og slik kunne vi fortsatt.
Generasjon Z sin krasjlanding
90-talls estetikk handler ofte om det uperfekte, personlige og lett ironiske, men er alltid ærlig og nedpå. Kanskje dette er noe som tiltaler en generasjon Z, der jaget etter anerkjennelse, likerklikk og det perfekte må ende i en krasjlanding før eller senere. Om den krasjlandingen manifesterer seg som nostalgi mot 90-tallet, da smarttelefoner og sosiale medier var en fjern drøm, så er det kanskje ikke det verste som kunne skje?
LES OGSÅ: God stemning på Oktoberfest
I dag stjeler amerikanske Clairo rått og uhemmet fra artister som Elliott Smith og Belle & Sebastian med sin soveromspop, det samme kan sies om Phoebe Bridgers. Ekte, utleverende, men samtidig introverte tekster som kombineres med en sår vokal og en massiv produksjon som høres simpel og innbydende ut. Det er sårt og nostalgisk, slik som vår generasjon kanskje lengter litt etter. En enklere tid, med enklere tanker, og et visuelt tekstunivers som passer til scener i hverdagslivet til den enkelte person. Av de mer kommersielle artistene er det ingen tvil om at Charli XCX må ha hørt sin andel av TLC og Britney Spears. Vår generasjon, sammen med Rodrigo, får ikke nok av relaterbare tekster om kjærlighetssorg, mens vi synger dem i bilen med bøttehatt og store bukser.
Nostalgi kan være en vakker ting, og kanskje 90-tallet er det siste tiåret man kan tenke nostalgisk tilbake på. Kanskje det var det siste tiåret da ting kunne bruke litt lenger tid på å sette seg og ikke alt var basert på umiddelbar respons, angst for å gå glipp av noe og stadig sterkere press fra alle kanter. Kanskje det er derfor 90-tallet har kommet tilbake som det har gjort nå. Uansett, mer pop-punk i monitor, takk!
