David Bowie, rockestjernenes Doktor Frankenstein

Selv har jeg alltid latt meg fascinere av melodramatiske artister gjennom tidene, gjerne dem som var skamløst mega-superduper-ultra-ekstra og som evnet å skape et helt solsystem rundt musikken sin. David Bowie er en sånn en. Bowie fremsto svært stødig i egen individualitet med sin tydelige, fenomenale rock‘n’roll-identitet. Samtidig nektet han å bli definert av kategorier og var tidlig ute med å eksperimentere rundt ideen om å inkludere ulike rollefigurer i sitt kunsteriske univers.

Disse tillot Bowie å innta en rolle som både kunne være mer komfortabel, og som ikke minst tilegnet musikken og liveopptredener en ny og spennende dimensjon. «Space Oddity» ga oss i 1969 alles favoritt sci-fi-astronaut Major Tom. Likevel ble Ziggy Stardust den første som fikk tilskrevet en hel historie, og med det ble en del av karakterfabrikken til Bowie fylt med ingredienser som glitter, romvesen, klimakatostrofer, rockestjerner, dystopiske verdenssamfunn, og følelsesløse, lange fyrer på kokainrus.

LES OGSÅ: Økende pågang ved psykososiale tilbud og helsetjenester

En stjerne(mann) er født

Da Ziggy Stardust først ble introdusert gikk Bowies karriere i en susende fart. I januar 1972 hadde Bowie og teamet allerede The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars klar på tape og hadde planlagt en turné som skulle ta verden med storm. Det skadet heller ikke promoteringen at artisten på denne tiden sjokkerte med utsagn om skeiv identitet og gjerne dukket opp i kjole. Ziggy var både romvesen og rockestjerne, og hans glamrock-utseende og budskap om ungdomsfrigjøring har gjort epoken til én av de mest minneverdige og representative for hva vi ofte forbinder med Bowie i dag: rødt hår, skinnende sminke, kjønnsnøytrale kostymer i alle slags farger og former og en scenepersonlighet få hadde sett maken til.

Bowie forklarte at Ziggy ankommer en jord som er døende på grunn av mangel på naturressurser, hvor de voksne har mistet kontakt med virkeligheten. På grunn av mangel på strøm verken kan eller ønsker barna rockemusikk. Etter en drøm fra «the infinities / black-hole-jumpers» bringer han håp til folket ved å fortelle om en stjernemann som kommer til å redde jorden, og blir med det tilbedt som profet.

Med utgivelsen av Aladdin Sane og den siste etappen av Ziggy Stardust-turnéen hadde Bowie satt sitt spor som den største engelske rockestjernen siden The Beatles når det gjaldt konsert- og platesalg. Mye tyder på at Bowie ikke helt klarte å legge fra seg Ziggy Stardust da den nye karakteren Aladdin Sane kom inn i bildet. Karakteren reflekterer «Ziggy goes to America», og både albumet og personligheten til Aladdin Sane fremstår litt som den røffere fetteren til Ziggy. Nå låt gitaren mer grunge og Bowie var enda mer avantgarde-inspirert. Det hele kunne se ut til å være en musikalsk glamrockhyllest til The Rolling Stones.

LES OGSÅ: Et gjensyn med sirkulærøkonomien

Det heroiske romvesenets dystopiske transformasjon

Allerede året etter, på Diamond Dogs og turnéen i 1974, skapte David Bowie den merkverdige karakteren Halloween Jack. Mens Ziggy Stardust varslet om verdens ende, befinner Halloween Jack seg i dette dystopiske samfunnet. Med den lett gjenkjennelige, tegneserieaktige karakteristikken av noe som ligner mest en pirat, ble han beskrevet som en undergrunns «cool cat». Bare halvveis gjennom turnéen trakk Bowie de små gjenværende sporene av Ziggy og Aladdin fullstendig tilbake og begynte sin kronglete transformasjon til Thin White Duke.

The Thin White Duke oppsto i epoken rundt albumet Station to Station og er ved første øyekast i stor kontrast til de andre karakterene som prydet seg i glitter og glam. Muligens inspirert av sin egen skuespillerrolle som det bleke, lange romvesenet Newton i filmen The Man Who Fell to Earth, blir vi presentert en slags velgredd, hul mann med en garderobe bestående av hvit skjorte, svart vest og dressbukse. David Bowie i rollen som Duke er langt ifra uproblematisk, og han uttrykker kontroversielle utsagn, som han forklarer var et skuespill misforstått som sympati for fascismen.

I senere år kalte Bowie midten av 1970-tallet de mørkeste dagene i sitt liv på grunn av sin astronomiske bruk av kokain og amfetamin. Nettopp derfor flyttet han til Vest-Berlin, for sin egen mentale og fysiske helse. I løpet av en toårsperiode gikk han videre både musikalsk og personlig med sin Berlin-trilogi. På albumene Low, Heroes og Lodger er han mer seg selv. Hva nå enn det er.

Jeg har enda kjærlighetssorg over David Bowie. Blackstar, det aller siste albumet, ble utgitt bare to dager før hans død og binder hele historien til den utrolige artisten og hans teatralske personligheter sammen på en episk og vakker måte. Både stjernemannens kreative levetid og velkjente dystopiske settinger får rom til å skinne i verket som avslører nok en karakter. I de to musikkvideoene for «Lazarus» og «Blackstar» dukker det opp en mann med en bandasje som dekker øynene, som er erstattet av to svarte knapper. Omtalt som «The Blind Prophet» viser David Bowie seg nok en gang som en ekstraordinær kunstner.

LES OGSÅ: NTNUs litteraturpris tildelt verk om tysk okkupasjonsmakt