Tons of rock: Bullet for My Valentine

Om du var en emosjonell fjortenåring på tidlig 2010-tallet, så har du nok spilt musikken deres mer enn en gang. Bullet for My Valentine har siden 2005 vært soundtracket til mang et kjærlighetsbrudd og ungdomssinne. Selv om deres storhetstid virker å være forbi, er minnene fortsatt der, spesielt hos deres nå mer voksne publikum.

Fra første skarptrommemønster lyder ut, vet publikum hva som skjer. De starter sterkt med de tidlige hitlåtene «Your Betrayal» og «Waking the Demon». Disse låtene er perfekte eksempel på hvor thrash-inspirert deres variant av metalcore er, til sammenligning med andre ringrever som Bring Me The Horizon og Asking Alexandria. Låtskrivingen på disse låtene er mer intrikat enn annen downtuned metalcore fra samme tidsperiode, og gir virkelig skarpheten som passer seg så bra live.

LES OGSÅ: Tons of Rock: Mastodon

Denne skarpheten som de hadde i den tidlige musikken deres, har dessverre forsvunnet og blitt erstattet av breakdown etter breakdown. Selv om energien til bandet og publikum tilsier at det går bra, blir det rett og slett fyllstoff når vi ser på tidligere verk. Den nye låta «Shatter» tar seg bedre ut enn mye annet nytt, men her har frontmann Matthew Tuck en tidvis svak vokalprestasjon på versene, som heldigvis blir backet opp av bassist Jamie Mathias. Han imponerer med knallsterk koring og enormt bra growling, noe som virkelig gir bandet ekstra futt å gå på.

Selv med en gitarist som ser ut som Jude Laws Humlesnurr, virker det ikke som at alderen har noe å si på energi eller ungdomsfølelse. Tre av fire går med caps bak fram, og det er en skikkelig «fuck verden»-energi gjennom hele opptredenen. Moshpittene og allsangen på de to siste hitlåtene «Tears Don´t Fall» og «Scream Aim Fire» er et godt tegn på at Tons of rock gjorde rett i å gå for sin indre emoside nok en gang.

LES OGSÅ: Tons of rock Black Debbath