Filmanmeldelse
En for god film til å bli redusert til bemerkninger som «uforståelig» og «pretensiøs»
Med I'm Thinking of Ending Things har Charlie Kaufman laget sin mest utilgjengelige film. Det er tilfeldigvis også hans beste.
Film: I'm Thinking of Ending Things
Regissør: Charlie Kaufman
Sjanger: Eksistensiell drama
Kan sees: På Netflix nå
Manusforfatteren og regissøren Charlie Kaufman har ikke gjort det til vane å lage lett tilgjengelige filmer. Med filmer som Being John Malkovich og Synecdoche, New York har Kaufman i over to tiår forsøkt å gjøre film av de store spørsmålene som holder eksistensialistene oppe om natta. Dette ispedd en dose surrealisme som øker proporsjonalt med karakterenes mentale nedbrytelse, og du har deg selv en «kaufmansk» filmopplevelse. I'm Thinking of Ending Things er, deilig nok, Kaufman på sitt mest «kaufmanske».
Lucy (Jessie Buckley) skal besøke foreldrene til kjæresten Jake (Jesse Plemons). De har vært sammen seks, syv ukers tid, og Lucy tenker allerede på å avslutte forholdet. Jakes foreldre bor på en fjerntliggende gård, og brorparten av filmen foregår i bilen, på vei til eller fra gitte gård, med snøen strykende forbi vindusruta. Manuset veier derfor tungt, da filmens nav blir de absurde samtalene dem imellom.
LES OGSÅ: Flere hundre fant veien til Tour de Trondheim i helgen
Kaufman, som begynte sin karriere som manusforfatter, vet hva han driver med, selv om det på publikum kan virke stikk motsatt. Hver replingsveksling er så stappa med undertekst, at det grenser mot det overveldende. Som publikummer får man aldri overtaket på I'm Thinking of Ending Things. Samtidig som dialogen drar i tusen forskjellige retninger, bytter karakterene regelrett navn, alder, utdannelse og væremåter. Gjengivelser av hendelser rokkeres om på – skjedde det sånn eller sånn? Lik bilen som søker bare veier, jakter publikum et stoppested hvor Kaufmans endelige budskap skal åpenbare seg, og alle løse tråder samles.
Et slikt stoppested når vi aldri, selv om Kaufman avslutningsvis strekker ut en hjelpende labb, som vil virke oppklarende på noen, og ytterst frustrerende i sin uforståelighet for andre. Men uansett om man etter endt film sitter igjen stolt over egne tolkningsevner, eller grønn av irritasjon over egen enkelthet, vil man kunne si at man har bevitnet noe særegent, som heller lar seg erfare, enn forklare.
VI HAR OGSÅ ANMELDT: TENET
Dersom du stolt hever neven og proklamerer at Marvel-filmer er filmmediets ubestridte høydare, ber jeg deg innstendig om å la I'm Thinking of Ending Things forbli ved sin post på watchlista inntil Netflix-medlemskapet avsluttes. Det er en for gjennomført god film til å bli redusert til bemerkninger som «uforståelig» og «pretensiøs». Så dersom du er mottakelig for en film utenfor de tradisjonelle rammene for hva en amerikansk Netflix-produksjon vanligvis er, er det mulig du burde gi I'm Thinking of Ending Things en sjanse i løpet av den kommende høsten. Gjerne flere også, hvis det lugger litt ved første gjennomgang.
