Et lite stykke musikkhistorie:

Frank Zappas Joe’s Garage: et satirisk mesterstykke

Zappa lagde noe av det tjuende århundrets sjukeste musikk og dette er en ode til et av hans beste verk.

Publisert Sist oppdatert

Tilsynelatende bringer hver nye dag en ny musikkjournalist som utroper et av Frank Zappas mange album til den beste skiva noensinne. Jeg skal kaste ut en liten brannfakkel og si at rockeoperaen Joe’s Garage fra 1979 ikke bare er Zappas beste, men også et av verdens beste konseptalbum.

Et konseptalbum er et album hvor låtene sammenlagt får en større mening enn når du ser på dem isolert. Albumet forteller om noe annet enn seg selv, og det er gjerne et konkret narrativ gjennom hele skiva. Konseptalbumets gullalder var under 70-talls-rocken, med skiver som Dark Side of the Moon fra 1973 og Hotel California fra 1977.

Anene til konseptalbumet strekker seg helt tilbake til romantikken, hvor låtsyklusene til komponister som Schumann og Schubert også består av flere separate sanger som sammen forteller om en historie eller stemning. Sjangeren døde ut på 80-tallet kjapt etter MTVs og musikkvideoens frammarsj, men ikke før den produserte noen av historiens mest kritikerroste album.

Historien Joe’s Garage forteller er helt spinnvill. Den er fullstappa av kritikk av musikkindustrien, kommersialisme, religion, musikkjournalistikk, konformitet, full av bæsje- og penishumor, hyller hvor gode katolske jenter er i oralsex, og alt dette henger sammen i en syltynn tråd.

Vi begynner med Joe, som ved albumets begynnelse er vokalist i et band i garasjen hans, fram til de blir kasta ut av politiet («Joe’s Garage»). Deretter begynner han å bli aktiv i den lokale katolske kirka, hvor han møter og forelsker seg i Mary («Catholic Girls»), fram til hun dropper kirka for å suge musikere bak scenen. Mary stikker så av og lever som groupie fram til hun går tom for penger og må vinne en våt t-skjorte-konkurranse for å få råd til å komme seg hjem til familien igjen («Fembot in a Wet T-Shirt»).

Marys moralske undergang fører Joe inn på en destruktiv reise hvor han først pådrar seg gonoré («Why Does It Hurt When I Pee»), betaler seg inn i The Church of Applientology, oppdager en ny seksuell tiltrekning til maskiner («A Token of My Extreme»), kler seg opp i husmorklær og lærer seg tysk, og tar uforsettelig livet av sexroboten Sy Borg («Sy Borg»). For dette havner Joe i fengsel, hvor han blir gjengvoldtatt av en gjeng byråkrater og direktører («Keep It Greasy»). Fengselstida bruker Joe på å drømme om oppfunnede gitarsoloer – en referanse til Zappas eget tidsfordriv da han satt inne – og når han endelig slipper ut har musikk blitt ulovlig. Historien slutter med at Joe vandrer rundt i en semi-katatonisk tilstand, drømmer sine siste gitartoner («Watermelon In Easter Hay») og får en jobb hvor hans eneste oppgave er å klemme grønne melisrosetter ut på muffins («Little Green Rosetta»).S

Musikken i Joe’s Garage spretter heseblesende fra jam-rock til beinhard prog til reggae-ballader om oralsex, drømmende gitarsoloer og satirisk kaos. Joe’s Garage kan på sett og vis ansees som én sammenhengende komposisjon, et to timer langt stykke musikk punktert av tekstlige mellomspill. Zappa setter sammen albumet ekstremt kompositorisk – som typiske konseptalbum er ikke dette bare en samling låter, men noe nærmere en opera – ett sammenhengende musikalsk utsagn delt inn i separate seksjoner.

Til tross for alt det politiske og satiriske Joe’s Garage er fylt med oser den også av menneskelighet. Den heslige Central Scrutinizer-fortelleren hveser og hisser ut historia om Joe, men plutselig klarer ikke Zappa holde maska i studio. Han bryter ut i latter og de andre i bandet ler bak ham. Det blir bare for absurd, og i det lille øyeblikket brytes den fjerde veggen, alt blir ekte, og menneskene bak det hele titter fram.

Og viktigst av alt, de mobber Vinnie Colaiuta. I dag er Colaiuta en av verdens mest profilerte og anerkjente trommiser, men her er han en 22 år gammel debutant og får ordentlig gjennomgå. Hele avslutningslåta «A Little Green Rosetta» er en stor satirisk styrt inn i det musikalske kaoset albumets forteller forsøker å advare oss mot, og mens kaoset stormer på sitt verste stiller Zappa ett udødelig spørsmål; «Vinnie, where’s five?» Noen sekunder etter kommer et litt anstrengt tilsvar fra trommisen; «Five». Dette øyeblikket er så nydelig at første gang jeg hørte albumet måtte jeg pause, le, rope inn romkameraten min og tvinge ham til å le sammen med meg.

Grunnen til at jeg mener dette kaoset er sånn et mesterverk er miksen mellom satire, vanvittig musikk, Zappas sleivspark etter alle samfunnets autoriteter, og de herlige små øyeblikkene av menneskelighet. Ja, satiren er helt vanvittig åpenbar, men den later aldri som den er subtil. Hele samfunnet får gjennomgå, og Zappa later ikke et sekund som noe annet var meningen med albumet. Det er tvers igjennom ærlig musikk, og det er grunnen til at jeg elsker det så høyt.