Honningbarna hevder seg igjen som Norges beste liveband

Knappe to uker inn i 2022 slapp Honningbarna sitt sjette album, Animorphs, og sørget med det for en pangstart på det nye året. Albumet fikk gode kritikker fra så å si alle av landets musikkanmeldere, og allerede så tidlig på året var det tydelig at dette albumet kom til å bli stående som en av årets beste utgivelser. Det var dermed en stor skuffelse da den planlagte konserten i Storsalen på Studentersamfundet 15. januar måtte flyttes på grunn av daværende koronarestriksjoner.

Men 25. august var det endelig duket for konsert og turnéstart for Honningbarna, over et halvt år etter albumutgivelsen. De sjarmerende indie-rockerne i trondheimsbandet This Daze varmer opp for Honningbarna igjen – det gjorde de nemlig også i 2019, forrige gang Honningbarna spilte i Storsalen. I den utsolgte Storsalen står folk tettpakket, men konsertgjengere fortsetter å strømme inn dørene. Spenningen er til å ta og føle på. This Daze går av scenen, og publikum begynner å rope: «Honningbarna, Honningbarna, Honningbarna!»

Mens folkemengden roper ser den ut som et hav, klart til å krasje innover land i moshe-bølger. Det konsertsultne publikumet begynner å moshe allerede før konserten har startet. Tomme plastkopper, t-skjorter og sko flyr gjennom lufta. Dette kommer til å bli vilt. Selv fra min anmelderplass på tribunen er luften tung og varm av svette allerede før konsertstart.

LES OGSÅ: Honningbarna - Animorphs

Publikum er så ivrige etter konsert at nesten ingen merker at bandet går nedover Storsalens tribuner og finner veien inn gjennom publikumsmassene og frem til scenen. Alt av lys skrus av, bortsett fra en rød laser, og publikum jubler øredøvende i det de dundrende trommene til åpningslåta «Animorphs» får luften til å dirre, og så smeller det.

Og fy faen, som det smeller.

Fra første ord eier frontmann Edvard Valberg hver minste partikkel av Storsalen. Det er ikke uten grunn at Honningbarna mange ganger har blitt omtalt som landets beste live-band, og i Storsalen i kveld beviser de atter en gang at de fortjener tittelen. De holder publikum i sin hule hånd, og kontrollerer fryktløst de store folkemassene. De er fem mot tusen, men Honningbarna er et stort band. Det rår ingen tvil om hvem som hersker i kveld.

Allerede på andre låt, «Passasjer», crowdsurfer Edvard over folkehavet. Hundrevis av ivrige hender løfter opp mikrofonkabelen over hodene sine mens Edvard klatrer opp på tribunen og hopper ned i publikum igjen. Utover konserten finner Edvard veien ut i publikum utallige ganger, og også gitaristene og bassisten tar sine turer ut i folkemengdene. Dette er et band som virkelig vet hvordan de skal spille på lag med publikum.

LES OGSÅ: Kræsjkurs i elektronisk dansemusikk

Det er selvfølgelig ikke bare energien som gjør Honningbarna til et bra live-band. De er også meget dyktige musikere. De spiller utrolig tight. Samspillet de har er et resultat av å være et band som alltid gir alt av seg selv.

De spiller gjennom nesten hele Animorphs, og det er jeg veldig glad for. Albumet skiller seg ut som kanskje det mest kreative og tyngste albumet i deres diskografi, med sine elementer av fargerikt bråk, post-punk-aktig mørke, og mer introspektive tekster enn tidligere, og live blir låtene enda tyngre og mer hardtslående enn på plata. Særlig åpningssporet, «En av oss er idiot» og «ække no kirke» låter utrolig fett live, med elementer som tidvis flørter med metalverdenen. Også låter fra lengre bak i katalogen deres, som «Fri Palestina» og «Født feig/dø bleig», sparker ekstra hardt fra seg denne gangen. Det vitner om at Honningbarna bare fortsetter å bli bedre og bedre.

Plutselig er konserten over, og ikke et eneste øyeblikk i setlisten var bortkastet eller kjedelig. Jeg tar meg selv i å ønske at konserten kunne var et kvarter lenger, men når jeg ser utover folkehavet, hvor mange er så svette at det ser ut som om de nettopp har gått ut av dusjen, innser jeg at det kanskje var til det beste at konserten sluttet etter en drøy time.