Vi ga transe en sjanse med hypnoseshow

Geir Tangen spretter opp på scenen i Cirkus til stor applaus, og åpner med et par innledende ord om hva hypnose egentlig er. Han forteller oss at hypnose er som å drømme, en tilstand der den kritiske sansen er satt på pause. Det er også visstnok ikke mulig å bli hypnotisert med mindre man vil det selv, forteller han.

Etter en liten pause setter han i gang et oppvarmingsshow, der han i tur og orden velger seg tre frivillige fra publikum. Den første gjetter han pinkoden til, den andre et navn hun har skrevet ned, og den siste et tilfeldig kort fra en kortstokk. Imponerende nok vil mange si, men den største applausen lar vente på seg.

LES MER FRA UKA-21: Rykende fersk kaffekunnskap

Etter flere suggesjon- og mentalitetsøvelser utprøvd på publikum, ber Tangen de i publikum som har lyst til å prøve å bli hypnotisert oppe på scenen med han. Med mindre du er gravid eller ‘disponert for anfall’, poengterer han. Det virker som at det er dette folk har kommet for å se, for det danner seg raskt en kø opp midtgangen av både skuelystne og håpefulle. De drøyt 15 sitteplassene på scenen fylles raskt opp, og de resterende må nøye seg må en plass på scenekanten.

Det neste kvarteret forsøker Tangen nærmest å tvinge de frivillige på scenen i søvn gjennom gjentagelser og suggesjon, og de «minst hypnotiserbare» blir i tur og orden sendt tilbake til publikum. De drøyt fem gjenværende blir utsatt for en rekke øvelser og aktiviteter fra Tangens side som nærmest virker som en hybrid mellom japansk gameshow og Skavlan. De blir bedt om å snakke kinesisk, danse kollektiv riverdance og får selv prøvd seg som hypnotisører. Med en spesiell blankhet i øynene og en innlevelse man ikke kan si noe på lager de fem u(heldige) god underholdning for publikum. Når en av de ‘trollbundede’ plutselig utbryter at man ‘av og til føler seg som Britney Spears, og vil få bort håret’ er det få som holder latteren tilbake.

LES MER FRA UKA-21: Jaga Jazzist leverer med storslått epilepsianfall

Stemningen på Cirkus er som å ta og føle på, og Tangen skaper en intim stemning som gjør at det nesten føles ut som vi er del av en kult. Han loser oss gjennom showet med en stor selvsikkerhet som selv de største skeptikerne i publikum ikke er immune mot. Den småskeptiske knisingen blir etter hvert erstattet med latterkuler og stor applaus fra publikums side.

Dessverre blir helhetsinntrykket noe trukket ned av teknisk smårusk. For oss som satt bakerst er det tidvis vanskelig å få med seg hva som ble sagt, noe som fører til at flere reiser seg og trekker lenger frem for å få med seg showet. At TNT av ACDC plutselig gjaller over lydanlegget kan ikke sies å hjelpe heller. Til tross for dette kan man trygt si at UKAs lovnad om en ‘absurd verden’ ble holdt, og det var nok flere som angret på at ikke de hadde meldt seg som frivillige gitt sjansen.