Livene på Fagland

I det som tidligere var en stor, slitt og helsefarlig lesesal, finner vi Fagland. Et brukslokale uten spesiell funksjon eller mening, men som studentene tydelig har pustet liv i. For de av oss som ikke er tilhengere av en alarmklokke som går av klokken fem om morgenen, så er det å få en plass på Dragvoll sin oransje oase en utfordring. Jeg finner én ledig plass på ett av de svarte langbordene, akkurat der tønnen av antibacservietter har fått sin boplass. Jeg sniker til meg en stol som ikke fremstår okkupert, og kjenner det blir godt med en pause fra bachelorskrivingen. Jeg lener meg tilbake og ser på det som beveger seg her.

Et lite overblikk

Jeg prøver å telle hvor mange sitteplasser det er, men blir svimmel av de mange ulike stoltypene og gir opp. De fylles alltid opp av studenter fra alle mulige studieretninger, verv og eksamensgrupper. Jeg aner ikke hvor mange språk jeg har hørt som jeg ikke kan, eller hvor mange av dem i rommet jeg har matchet med på Tinder under lesepausene. Det gjelder å ikke få øyekontakt med dem. En jeg kysset en gang, sitter i en hengestol på den oransje flekken i midten av lokalet. Henne ser jeg litt lenger på, og så ser jeg videre.

LES OGSÅ: Etterlyser studentengasjement

Mye å feste øynene ved

Det reklameres for undersøkelser, studentvalg og hjelp til masterprosjekter. En oversikt over leseplasser for eksamensperioden høsten 2020 henger fortsatt på vinduet. Plakatene om smittesporing og påminnelser om avstand føles integrerte i veggene; det hadde nesten vært nakent uten dem nå. De kommer nok til å bli hengende i årevis. På de gule tavlene er det skrevet personlige tekster som åpenbart er ment for at noen skal lese. Jeg lurer på om de noen gang blir svart på. Andre har oppmuntrende ordtak, tegninger og ligninger. Om du ønsker tips om middag, serier, filmer eller musikk, er det en godt utfylt oversikt her. Jeg bruker vinduene langs inngangen til å spionere på alle som går forbi. Det spioneres inn også, og unaturlige bevegelser blir brukt for å få noen i rommet sin oppmerksomhet. Med mindre det oppleves som vanlig å slå hjul i campusen sine korridorer. Rumperisting i varierende form og kvalitet blir hyppig brukt.

Hvem er du?

Det sitter en fyr med Airpods og skyggelue som skygger for hele fjeset i én av de grønne sakkosekkene. Hører man godt etter, kommer det lettere snorkelyder. En jente ved siden av meg har fire bøker åpne foran seg, og hun har stirret ut i intet i en bekymringsverdig lang tid. Skal jeg høre hvordan det går?

Praten går på bordene rundt meg, og venner samler seg for dagens sosialisering og lunsjpause. Basert på samtaleemner tipper jeg det er studenter fra statsvitenskap, psykologi eller én av de utallige lektorretningene NTNU tilbyr. Det stilles spørsmål rundt vinonsdag på Samfundet. Den tidligere Edgar-baristaen i meg vil svare, men jeg lar være. De finner ut av det.

Noen ser digitale forelesninger sammen, og noen bruker skjermene til skolearbeid eller for å vise spotifylistene sine. Rundt meg ser jeg alt for mange forlatte kaffekopper fra Sit, samt vannflasker som alltid tilhører Pedagogstudentene. Vasken er stappfull av bestikk. Jeg tror kantinen savner dem.

Det dukker opp en fyr ved langbordet foran meg, og han drar fram det som ser ut som designerjakker. Han gir én til hver av kompisene. Hvorfor? Hva er hensikten? Gutta virker ikke å synes at dette er normalt heller. De har et lite moteshow, før de går og spiser lunsj. Jeg lurer på om de kanskje egentlig går på BI.

Flere bergensere snakker høyt, og på instinkt ser jeg opp og prøver å plassere dem. Jeg legger merke til en hipsterfyr som spretter på en tennisball i timesvis, og lurer på om andre også påvirkes av rytmen i det. Et kjærestepar spiser hverandre opp i en av båsene. Jeg blir litt mer bevisst på de feilende tindersamtalene mine.

LES OGSÅ: – Noe er ikke helt som det skal være på sykepleierstudiet

Nattugler på grønne stoler

Timene går, og utskiftning av dem som sitter her skjer sporadisk. Folk sitter med det siste av krefter de har i seg. Rundt middagstid begynner det å bli mulig å få sitteplass. Jeg tenker på å dra hjemover selv, men hører plutselig en beroligende klang av en kassegitar fra andre siden av treveggen, og jeg titter rundt. Det sitter en fyr i én av bestefarstolene og plukker i vei. Det er nydelig og behagelig, og minner meg på ønske mitt om at det alltid var bakgrunnsmusikk i livet. Det går mot tiden for å dra hjem, og de siste soldatene begynner å krype ut. Rommet føles plutselig enormt.

Fagland er et snodig sted med mye liv. Gode nyheter blir gitt her. Dårlige også. Det observeres latter og frustrasjon. Man blir imponert av alle som sitter her. Alle som er skippertakstudenter, og alle som ikke er det. Det er mange historier disse veggene har hørt. Det er fascinerende å følge med. Du burde prøve det en gang. Jeg vil si at det er en produktiv form for prokrastinering når eksamenslesingen eller oppgaveskrivingen ikke appellerer.