Debatten om kjønnsnormer handler ikke om kjønnsinkongruens

I nyhetskommentaren «En debatt om kjønnsnormer» skriver Vilde Marie Angell allerede i første linje at strenge kjønnsnormer er årsaken til at mange søker kjønnsbekreftende behandling. Innlegget konkluderer med at vi bør gå bort fra debatten om pronomen og kjønnsbekreftende behandling og heller jobbe med å løsrive oss fra kjønnsnormer, fordommer, krav og stereotypier knyttet til menn og kvinner.

Debatten om kjønnsnormer er viktig, og vi som samfunn må bli flinkere til å stille spørsmål om hvorvidt normene våre er berettigede eller om de bør revurderes. Likevel må det tydeliggjøres at debatten om kjønnsnormer og debatten om kjønnsbekreftende behandling, til tross for at begge er relatert til kjønn, ikke er samme debatt.

Kjønnsinkongruens er en medisinsk diagnose hvor en person føler et sterkt mentalt ubehag av sine egne kjønns­karakter­istikker, og kjønns­bekreftende behandling, som for eksempel hormoner og kirurgi, brukes for å redusere dette mentale ubehaget. Disse behandlingene har dokument­ert virkning og er fastslått i internasjonale retnings­linjer (WPATH). Likevel hører jeg stadig argumentet om at «hvis vi bare fjerner de strenge kjønns­normene, så vil ikke disse menneskene trenge medisinsk behandling». Hadde løsningen vært så enkel, hadde ikke kjønns­inkongruens vært et helt eget medisinsk fagfelt.

LES OGSÅ: Den hvite frelser til unnsetning

Jeg er selv transperson, og selv om dette farger mitt ståsted i debatten, gjør det meg til én av få som kan gjengi førstehåndserfaring. I mitt eget tilfelle kan jeg si med sikkerhet at det ikke ville spilt noen rolle om jeg levde i et sterkt kjønnet samfunn eller isolert på en øde øy; uten kjønnsbekreftende behandling ville det mentale ubehaget vært like sterkt, for det sitter nemlig i kroppen, på innsiden og uavhengig av andre mennesker. Det er altså et spørsmål om samsvar mellom kropp og selvoppfatning, og ikke et spørsmål om hvorvidt en skal like biler eller sminke.

Ikke misforstå: I debatten om kjønnsnormer er jeg enig med Angell i den forstand at samfunnet stiller urimelige krav til deg som individ avhengig av hvilket kjønn du hører til. Med erfaring fra både kvinnelig og mannlig kjønnsrolle kan jeg vitne til at begge byr på utfordringer man fint kunne vært foruten. Jeg valgte ikke å leve som mann fordi jeg foretrekker den mannlige kjønnsrollen; det er samfunnet som har pålagt meg den mannlige kjønnsrollen fordi jeg lever som mann. Derfor mener jeg, i motsetning til Angell, at debattene om kjønnsnormer og kjønnsbekreftende behandling kan stilles side om side, og at deres mål ikke er gjensidig utelukkende.